Slapp å amputere foten

– Jeg har alltid vært glad i biler, og jeg har eid 35 biler gjennom årene. Det blir slik når du har jobbet med transport hele livet. Jeg har jobbet blant annet som transportsjef i marinen i tjue år med ansvar for å drifte over 90 biler og 7–8 fartøy. Da blir det ikke en jobb, men en livsstil.

I dag er Bendiksen 58 år og jobber som bussjåfør på Flesland for Norges nest største busselskap, Tide. Men yrkeskarrieren til Bendiksen kunne fått en brått slutt allerede i tidlig alder. I begynnelsen av 1980 jobbet Svein-Magne Bendiksen som konduktøraspirant ved jernbanen i Trondheim. En dag da han skulle hjelpe med å sikre lasten på et godstog som skulle til Otta, skjedde det noe fatalt. En stor jernplate på nærmere 250 kilo falt ned på foten hans.

– Den landet heldigvis like over ankelen min, hvis ikke hadde den blitt knust. Jeg fikk et stort kjøttsår og måtte fraktes til sykehuset med smerter. Foten var helt kaputt. Røntgenbildene ved St. Olavs hospital viste at foten var kraftig forslått, men heldigvis ikke brukket.

Store smerter

Bendiksen var sykemeldt i flere måneder. Han humpet rundt på krykker, og ble etter hvert bedre. Skaden ble registret som yrkesskade i tilfelle det skulle oppstå komplikasjoner senere.

– Årene gikk og foten fungerte greit, men jeg følte at det var noe som ikke var helt riktig. Jeg gikk stadig med litt ubehag i foten. Antagelig var det noen sener eller leddbånd som var blitt strukket. Når jeg gikk, feilbelastet jeg foten litt og litt, og til slutt kom reaksjonen.

Bendiksen forteller at han rundt 1989/90 plutselig fikk kraftig betennelse i foten. På den tiden jobbet han som transportsjef i marinen ved Olavsvern i Tromsø. Foten ble så betent at han ikke klarte å gå på den.

– Smertene ble bare verre og verre. Jeg måtte bruke krykker og var dopet ned på sterke smertestillende tabletter mot betennelsen. Smertene var så store at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre til tider. Hvis jeg tråkket med foten, gjorde det så vondt at jeg ropte høyt. Foten var rett og slett det man sier på nordnorsk «steine hakke gal.»

Bendiksen var flere ganger til legen på Tromsø sykehus. Legen visste ikke hva han skulle gjøre. Bendiksen var neddopet av smerter, og det gjorde likevel vondt.

– Må jeg kanskje amputere foten? spurte han legen.

– Betennelsen er stor, jeg vet ikke, vi må se hvordan det utvikler seg, svarte legen.

God fot

Etter tre-fire måneder i smertehelvete tok Bendiksen kontakte med Svein-Magne Pedersen. Det var en kvinne på Sundby i Rognan som tipset moren til Bendiksen om Pedersen. Pedersen hadde nemlig forbønnskontor på Sundby på den tiden. Moren ringte først, før Bendiksen selv tok kontakt.

– Du har betennelse i foten, hører jeg, sa Pedersen.

– Ja, det kan du skrive opp at jeg har, svarte Bendiksen og fortalte mer om smertene.

Pedersen ba for ham og sa til slutt:

– I natt vil du kjenne at foten blir kokende varm. Da kan du gå og kjøle den ned.

– På natten våknet jeg med en intens varme. Jeg tenkte: Enten brenner huset, eller så brenner tøflene mine. Da forsto jeg at det var selve foten min som var varm, og jeg husket det Pedersen hadde sagt. Jeg gikk derfor på badet og kjølte den ned, før jeg la meg i sengen og sovnet.

Neste dag våknet Bendiksen uten smerter i foten. Han gikk ned trappa til svigermor som satt på kjøkkenet. Hun ble helt sjokkert.

– Går du uten krykker! utbrøt hun forskrekket.

– Det var fantastisk! Akkurat som du skraper ren en vegg med maling, var smertene fjernet. Familien min var også overrasket. De hadde jo sett hvordan jeg led.

Overrasket lege

Litt senere var Bendiksen til legen igjen, der han fortalte om det som hadde skjedd. Han ble overrasket, men svarte litt unnvikende.

– Dette kan jeg ikke forklare.

– Kan en betennelse forsvinne slik over natten? spurte Bendiksen.

– Nei, det skal vel ikke gå an, svarte legen.

Bendiksen fortalte da om forbønnen.

– Selv om jeg tror på slikt, har jeg ikke lov å si noe, for jeg er lege. Vi holder oss til vitenskapen.

I dag jobber Bendiksen som bussjåfør i Bergen. Nå er det gått 28 år siden fotplagene forsvant, og foten er like god.

– De som ikke tror på helbredelse har et vanvittig stort problem. Jeg anbefaler folk å søke forbønn! Jeg har fortalt at jeg tror på helbredelse til mange. Når noen sier at de ikke tror, setter jeg frem foten og sier: «Her er beviset!» Og folk vet, at når jeg sier noe, så mener jeg det. Jeg har opplevd helbredelse selv. Det er en Gud-kraft som man ikke kan fornekte