av Solveig Pedersen
Vi har vel alle opplevd vanskelige ting i livet, som mens de sto på, syntes ubegripelige. Senere viste det seg at Gud handlet til beste for oss gjennom alt. I ettertid kunne vi se Guds visdom og enestående plan som en rød tråd gjennom det hele. Vi kom ut av det sterkere, visere, og mer i stand til å hjelpe andre, fordi vi så at Guds tanker er høyere enn våre.
Sitatet i overskriften er tatt fra fortellingen om kong Hiskia, som ble dødssyk, men som likevel fikk leve videre, fordi Gud la femten år til hans levedager. Vi finner denne beretningen i Jesaja 38. Etter at Hiskia fikk oppleve Guds inngrep, skrev han en gripende lovprisning til Herren, blant annet disse ordene:
«Se, til fred ble meg det bitre, ja, det bitre. I kjærlighet drog du min sjel ut fra ødeleggelsens grav. For du har kastet alle mine synder bak din rygg.»
Jes 38:17
Hiskia fikk oppleve Guds nåde og kjærlighet, selv om han ikke hadde fortjent det. Gjennom sykdommen kom han nærmere Gud, fordi han måtte ydmyke seg og be om helbredelse, og fikk også oppleve det.
En annen beretning i Bibelen, kanskje noe av det mest gripende vi kan lese der, er å finne i 1. Mosebok, kapittel 37–50. Den handler om Josef, som opplevde at hans sjalu brødre solgte ham som slave til Egypt. Hvis du ikke har lest om Josef på en stund, vil jeg foreslå at du finner frem Bibelen og leser disse kapitlene. De handler nemlig om at Gud vendte det grusomme og ufattelige til noe godt, og at «…alle ting samvirker til gode for dem som elsker Gud» (Rom 8:28). Det bitre ble til fred.
Et guddommelig kall
Josef, som var den nest yngste av tolv brødre, opplevde tidlig at Gud hadde lagt et kall til noe spesielt ned i hans hjerte. Han hadde drømmer som han skjønte var Guds åpenbaring til ham, om noe som han ville oppleve senere i livet. Da han fortalte om disse drømmene til sine nærmeste, ble det ikke godt mottatt. Tvert imot, Janteloven var i virksomhet allerede da. «Hvem tror du at du er?» var tonen i anklagen. Og sjalusien og hatet mot Josef ble bare større hos hans eldre brødre. De var redde for at Josef ville ta deres plass, og kanskje herske over dem. Det endte med at de kastet ham ned i en tom brønn, solgte ham så som slave til Egypt, løy for faren Jakob og fikk ham til å tro at Josef var blitt drept av et villdyr.
Stygge anklager
Da Josef kom til Egypt, ble han slave hos Potifar, som hadde en slu, manipulerende, maktsyk og løgnaktig hustru. I moderne tid ville hun sikkert blitt kalt psykopat. Hun la an på Josef. Da hun ikke fikk ham under sin kontroll, men derimot ble avvist, hevnet hun seg ved å beskylde ham for seksuelle overgrep. Fordi han var slave, ble Josefs versjon ikke tatt hensyn til, selv om han hadde en integritet som gjorde at han var den mest betrodde slaven i Potifars hus.
Den slu, løgnaktige kvinnen ble automatisk trodd, kanskje fordi hun hadde makt over Potifar. Han våget nok ikke å bestride det kona sa, selv om han innerst inne visste at noe slikt ikke lå til Josefs karakter, og at kona trolig løy. Hvem vet, kanskje han hadde fått sin maktposisjon gjennom konas familie, og sto i fare for å miste den hvis han sa henne imot? I så fall var han lik Pilatus, som ofret Jesus for å redde sin karriere, og andre som tror løgner hvis det kan tjene deres egen sak og heve deres egen status. I alle fall, Josef havnet i egyptisk fengsel, et opphold som skulle vare i mange år. Noen bibeltolkere mener at han satt 13 år i fengsel. Og fengslene på den tiden var ikke noe å trakte etter, så Josefs fremtidsutsikter var mørke, menneskelig sett.
Gud var med Josef
Nå skulle en tro at Josef ville bli bitter på Gud og mennesker, og tenke: «Hvorfor beskytter du meg ikke, Gud? Jeg har ikke gjort noe som fortjener dette!» Tenk på hvor redd unggutten Josef måtte ha vært nede i brønnen, og som nyankommet slave i et fremmed land! Men Josef anklaget ikke Gud. Han holdt seg oppreist, og bevarte sin klippefaste tro på Gud, bevisst på det guddommelige kall som var lagt ned i ham. Han utførte alle oppgaver han fikk, som for Gud. Det førte til at han fikk godvilje hos fangevokteren, og ble satt til å ha tilsyn med de andre fangene. Gud holdt sin hånd over ham, selv i hans mørkeste år. Josef visste at en dag ville Gud gi ham oppreisning og renvaske ham for usanne beskyldninger.
Oppreisningens time
Så en dag ble to av Faraos tjenere fengslet. Josef tydet drømmer de hadde, og tydningene viste seg å være sanne. Josef ba da den tjeneren som ble tatt til nåde igjen, om å tale hans sak for Farao. Men, som typisk er for oss mennesker, han var bare opptatt av sin egen situasjon, og glemte Josef. Først da Farao hadde noen urovekkende drømmer, husket tjeneren på Josef. Da Josef ble hentet til Farao, og hans drømmetydninger og råd angående en kommende hungersnød gikk rett inn hos herskeren, var Guds time inne for Josefs oppreisning. Og for en oppreisning! Josef ble gjort til den høyeste hersker i landet, nest etter Farao. Han kjørte rundt i Faraos nest beste vogn og samlet inn korn til hungersnøden som skulle komme. Overalt møtte han folk som respekterte ham høyt.
Josef var ikke bitter
Det er nærliggende å tro at det første Josef ville gjøre, var å hevne seg på Potifar og hans hustru. Men de nevnes ikke med et ord. Det må bety at Josef ikke ga plass til bitterhet og hevnlyst. Han overlot saken til Ham som kjenner alle ting og alle motiv. Det står ingenting om at de ba Josef om nåde og tilgivelse, enda de visste godt hva de hadde gjort. Slike mennesker som Potifars hustru kommer sjelden til sannhets erkjennelse, de tror at alle andre har feil og de selv rett. De vil ikke erkjenne og bekjenne sine synder, det blir for voldsomt og ydmykende hvis de skal ta tak i det de har gjort. Da lever de heller videre på løgnen. Men Guds dom hviler likevel over uoppgjort synd. Det kommer en regnskapsdag for de menneskene som syndet mot Josef, uavhengig av hva Josef gjorde med saken.
Hvorfor måtte så Josef vente i lang tid før rettferdigheten skjedde fyldest? Vi skjønner det i lys av den store oppgaven som ventet ham. Han skulle redde et helt folk fra sultedøden, og til det trengtes en prøvet, moden mann, ikke en unggutt som kunne bli oppblåst og innbilsk og kanskje ty til maktmisbruk for å hevne seg på sine fiender. Josef hadde lært å vente på Gud i tro, selv når det så ut til at alt gikk imot ham. Han visste at Gud aldri kommer for sent.
Josefs indre helbredelse kommer til uttrykk ved det navnet han gir en av sine sønner:
«Og Josef kalte sin førstefødte sønn Manasse. For Gud har latt meg glemme alt min møye og hele min fars hus, sa han.»
1 Mos 41:51
Manasse betyr «få til å glemme». All bitterhet og vonde følelser har Gud tatt bort hos Josef, fordi han har satt sin lit til Gud.
Møtet med brødrene
Så kom dagen da Josefs brødre kom til Egypt for å kjøpe korn. Josef sto for kornsalget, og kjente dem straks igjen. Dette er den mest rørende delen av fortellingen, hvordan Josef kjemper med seg selv for ikke å vise sine følelser, og at han kjenner dem igjen. Selv blir han ikke gjenkjent. Han er ikke bitter, men ønsker å finne ut hva som bor i brødrenes hjerter, om de noen gang har angret på det onde de gjorde mot ham, og om de noen sinne kom over sin fortærende sjalusi. Derfor setter han dem på prøve, og beskylder dem for å være spioner, med de konsekvenser og betingelser som Josef bestemmer. Etter hvert kommer angerens tårer frem hos dem, og de erkjenner det de har gjort, og at dette trolig er Guds straffedom for at de syndet mot Josef. Da klarer ikke Josef å holde kontrollen lenger, og han brister i gråt. Det står at Josef gråt så høyt at de hørte det i Faraos hus. Så avslører han hvem han er, og spør etter sin far. Brødrene er skrekkslagne, men Josef trøster dem og viser nåde og tilgivelse. Nå skal de alle leve sammen i fred, og Jakob blir hentet til Egypt.
Etter at Jakob er død, frykter brødrene at Josef vil hevne seg likevel. De ber enda en gang om tilgivelse, og Josefs tilgivelse viser seg å være ekte:
«Vær ikke redde! Er jeg i Guds sted? Dere tenkte ondt mot meg, men Gud tenkte det til det gode, for å gjøre dette som vi ser i dag, og berge livet for mange mennesker.»
1 Mos 50:19–20
Den største seieren
De fleste av oss kan nok forholde oss til denne fortellingen. Alle har vi opplevd ting som vi må takle på rett måte for at vi ikke skal bli harde og bitre. Gud kan gi oss seier i Jesu navn. Han som vant den største seieren da han vant over djevelen, synden og døden på korset.
Djevelen trodde ved korsdøden at nå var Jesus beseiret, men han lurte seg selv. Ved Jesu død, som disiplene på Emmausvegen opplevde som et nederlag (Luk 24:13–27), vant han seier for oss. Når vi setter vår lit til Gud, kan vi være trygge gjennom alt vi opplever, om enn aldri så grusomt og ufattelig.
Den nederlandske kvinnen Corrie ten Boom uttalte etter sitt opphold som fange i tyske konsentrasjonsleirer at «ingen avgrunn er så dyp at ikke Gud er enda dypere». Fordi hun ga slipp på sin bitterhet og ved Guds nåde kunne tilgi, ble hun i stand til å hjelpe mange mennesker, akkurat som Josef. Etter krigen talte hun på et møte. Etter møtet kom en mann bort til henne. Hun gjenkjente ham som en av de grusomme fangevokterne fra konsentrasjonsleirene. Nå var han blitt en kristen, og ba henne inderlig om tilgivelse. I det øyeblikket hadde hun en hard kamp med seg selv. Men hun valgte å tilgi, og opplevde å bli fylt av Guds kjærlighet til sin tidligere plageånd. Den som har lest boken «Skjulestedet» eller sett filmen med samme navn, har en anelse om hva hun gjennomgikk under krigen. Når det er mulig ved Guds nåde å tilgi noe slikt, da fins det ingen grenser for tilgivelse. Corrie ten Boom har blitt til rik velsignelse for mange mennesker.
«Se, til fred ble meg det bitre…»