av Solveig Pedersen
Av og til gjør kristne synd mot hverandre, eller mot ikke-kristne. Bibelen har klare retningslinjer for hva som skal gjøres i slike tilfeller. Følges dette opp i dag, eller går vi bak ryggen på hverandre?
Hold deg nær til Gud
Kristne forventes å ha en annen livsførsel enn folk flest. Og med rette. Bibelen sier at vi er blitt «en ny skapning» gjennom frelsen i Jesus Kristus (2 Kor 5:17). Vi skal være nøye med hvordan vi lever, slik at ikke Guds navn skal vanæres. Når det er sagt, må en være realistisk. Vi lever i en ond verden, og utsettes for farer og fristelser. Vi er skrøpelige mennesker, som ville vært ingenting uten Gud. Hvis vi ikke holder oss nær Gud til enhver tid, kan vi med våre handlinger komme i en situasjon som vi ikke ønsker. Dette gjelder for alle:
«Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller.»
1 Kor 12:10
Det er viktig at vi ikke opptrer med hovmod når andre kristne synder. Det kunne like godt vært oss selv! Hva er riktig fremgangsmåte når vi opplever at en medkristen gjør oss eller andre vondt på en eller annen måte? Skal vi gå til andre i menigheten og fortelle hvor forferdelig vedkommende har vært, med den hensikt at de skal «ta» ham eller fryse ham ut? Absolutt ikke. Bibelen har kjærlighet, omtanke og gjenopprettelse på programmet. Husk at det er en kristen bror eller søster det gjelder. Ingen av oss er perfekte. Når vi omvender oss til Gud og begynner å gå på hans vei, kan det være at noen gamle uvaner følger med. Men etter hvert som vi vandrer med Gud, forandrer han oss til å bli mer lik ham selv. Så spørs det om vi holder oss nær til Gud gjennom Guds ord og bønn.
«Hold dere nær til Gud, så skal han holde seg nær til dere.»
Jak 4:8
Vi har en motstander, djevelen, som vil prøve å stjele fra oss livet i Gud og fellesskapet med andre kristne. Vi må ha klart for oss at det er dette vår bror eller søster er blitt utsatt for, og bruke Bibelens anvisning for hva en skal gjøre i slike tilfeller. Det er alltid gjenopprettelse som er målet.
Paulus sier at det er «de åndelige» som skal ta seg av dette (Gal 6:1), altså modne kristne med åndelig innsikt.
Tal ham til rette
I Lukas 17:3 leser vi:
«Om din bror synder, så tal ham til rette. Og dersom han angrer, så tilgi ham.»
Jesus sier dette til disiplene sine. Flere steder kan vi lese at det var uoverensstemmelser mellom disiplene. Jesu holdning var at de om mulig skulle ordne opp seg imellom privat, fremfor å trekke andre inn, om så «sytti ganger sju» (Mat 18:21). I Matteus 18:15–17 finner vi mer detaljerte forskrifter fra Jesus angående dette.
Først forteller han i vers 12–14 lignelsen om den ene sauen som forvillet seg bort fra de nittini, og hyrdens bestrebelser for å finne den. Slik vil Jesus at vi skal være overfor feilende medkristne. I neste åndedrag beskriver Jesus hva vi skal gjøre:
«Men om din bror synder mot deg, så gå og tal ham til rette, han og du alene. Hører han på deg, har du vunnet din bror.»
Mat 18:15
Det er store muligheter for at dette vil lykkes, når hensikten er klar. En går hele tiden frem på en måte som ivaretar den andres interesser, og unngår publisitet så langt det er mulig. Hvis en lykkes, trenger en ikke å gjøre mer, annet enn å be den andre foreta seg det som er nødvendig for å rette opp det som er galt. Jesus oppfordrer innstendig til å inngå forlik:
«Skynd deg å være føyelig overfor din motstander mens du ennå er med ham på veien! Ellers vil motstanderen overgi deg til dommeren.»
Mat 5:25
Altså skal en gjøre det en kan for å unngå rettssak.
«Allerede dette at dere har rettssaker mot hverandre, er et nederlag for dere. Hvorfor lider dere ikke heller urett? Hvorfor tåler dere ikke heller tap?»
1 Kor 6:7
Jesus instruerer videre om hva en skal gjøre i tilfelle vedkommende nekter å omvende seg fra sin synd. Det er da klart at det er nødvendig med ytterligere tiltak for å hjelpe vedkommende. Fortsatt er det gjenopprettelse som er målet, en skal handle i kjærlighet, uten hevntanker. En sjelden gang kan det hende at det dreier seg om en alvorlig forbrytelse. Også da skal en handle på en måte som er bibelsk fundert, men samtidig gjøre det som er nødvendig med hensyn til den allmenne sikkerhet.
Hvis han ikke hører
«Men hører han ikke, så ta med deg en eller to andre, for at enhver sak skal stå fast ved to eller tre vitners utsagn.»
Mat 18:16
Dette er også en beskyttelse for den som blir konfrontert, i fall klageren har tatt feil, eller prøver å «mele sin egen kake». De(n) andre kan da vurdere om det fins grunnlag for klagen, og den anklagede får anledning til å forsvare seg.
Hvis det er helt klart at den anklagede har feil, og det gjelder en alvorlig synd som har følger for menigheten og Guds sak, og vedkommende ikke angrer og omvender seg, har Jesus ytterligere instruksjoner:
«Men vil han ikke høre på dem, da si det til menigheten. Hører han heller ikke på menigheten, da skal han være for deg som en hedning og en toller.»
Mat 18:17
Dette høres ut som harde ord, men Jesus konstaterer simpelthen at vedkommende person har forherdet seg mot menigheten, og ønsker å fortsette i sin synd. Han har da ingenting i menigheten å gjøre, fordi han skader Guds sak ved å leve bevisst i åpen synd. Utelukkelse fra menigheten som siste utvei vil forhåpentligvis få ham på andre tanker, slik at han omvender seg. Det er ikke meningen at han skal fryses ut, men ha klart for seg at i en kristen menighet forventes det at en lever i pakt med Guds ord . Menigheten skal handle i kjærlighet og prøve å få vedkommende tilbake på den rette veien.
Følg Jesu anvisning
Det er likevel et langt sprang fra å ha gjort et feiltrinn til å leve som nevnt ovenfor. Derfor er det viktig at en følger Jesu anvisning fra starten. Noen opptrer som selvoppnevnte dommere, og fastslår at vedkommende «angrer ikke nok», selv om han har bedt om tilgivelse. Dette fins det ikke noe grunnlag for i Bibelen. Det står: «Dersom han angrer, så tilgi ham», ikke: «dersom han angrer nok». Ingen kan gå inn i sjelen til en person og bedømme graden av anger. Ikke alle har samme måte å uttrykke seg på, derfor må det være nok at personen innrømmer sin synd, ber om tilgivelse og vender seg bort fra gjeldende synd. Det er i tilfeller hvor personen fortsetter i bevisst synd til skade for Guds sak, at en går videre til neste steg, som involverer en eller to andre fra menigheten. Det er i denne sammenheng Jesus uttaler disse ordene:
«For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.»
Mat 18:20
Han gir sin tilslutning til en bibelsk fremgangsmåte og velsigner den med sitt nærvær.
Misbruk av sjelesorg
Det fins tilfeller hvor kontrollerende mennesker bruker de tidligere nevnte prosedyrer for å ramme andre. En handler da ikke i kjærlighet og med en tilgivende ånd, men ønsker å bruke saken for det den er verd. Det kan være at man har noe imot en annen, kanskje han ikke lar seg kontrollere og oppfører seg annerledes enn man selv hadde ønsket. Eller man liker ikke en person av kirkepolitiske årsaker, og ønsker å sette ham ut av spill. Da kan det være nærliggende å finne noe å anklage ham for,og hoppe over det første steget i Jesu instruksjon.
En går til andre i menigheten i «sjelesorg», og later som om en er nedbrutt over det vedkommende angivelig har gjort. Samtidig aner vedkommende ingenting om anklagen, fordi han ikke er forelagt saken på tomannshånd ifølge Bibelen. Kanskje han ikke vet at han har gjort noe galt engang, eller anklagen mangler grunnlag i virkeligheten. Så går en ut med anklagen til enda flere, kanskje under påskudd av å få forbønn, og ødelegger en persons rykte. Dette i seg selv er en alvorlig synd. Derfor må en følge Jesu anvisninger, og granske sine egne motiv: Er det sjalusi og hevnlyst, eller ønsker vi å hjelpe den andre inn på rett spor? Det er ikke for ingenting at Jesus ber oss om å fjerne bjelken i vårt eget øye før vi forsøker å fjerne flisen i vår brors øye (Mat 7:5). Vi har ingenting med å være ryktemakere. Vi skal alle svare for oss selv innfor Gud, og da er det best å ikke være skyldig i å ha ødelagt en annens rykte, men heller vite at en har handlet i kjærlighet og til beste for alle parter. Vi skal hjelpe dem som har feilet, holde dem oppe, og oppbygge dem. Noen har forlatt Gud i skuffelse over å ha blitt utsatt for rykter og dårlig behandling i kristen sammenheng. Det bør være en oppgave for Guds menighet å oppsøke disse og be om tilgivelse for uretten som ble begått mot dem, for om mulig å bringe dem tilbake til Gud.
Ville Jesus ha gjort det?
For noen år siden leste jeg en artikkel i et amerikansk kristent magasin. Artikkelen handlet om kristne som ikke viser nåde mot medkristne som har feilet. Overskriften var «Hvorfor skyter vi våre sårede?» Artikkelforfatteren fortalte blant annet om en ung kristen, gift mann som hadde involvert seg i homofile handlinger. Menigheten han tilhørte satt klar til å fatte vedtak om å utelukke ham fra fellesskapet. Ingen hadde snakket med den unge mannen. Da med ett slo det ned i en av de ledende: «Ville Jesus vært med på dette vedtaket?» Han reiste seg og delte sine tanker med de andre. Det ble besluttet å ta kontakt med den villfarne og prøve å hjelpe ham. Da de kom hjem til ham og la frem sitt ærende, begynte den unge mannen å gråte. Han hadde angret sin synd, men trodde ikke det var nåde å få. Nå var han helt åpen for hjelp og veiledning, og opplevde full gjenopprettelse.
For en tragedie det ville ha vært om menigheten hadde kastet ham nådeløst ut av det kristne fellesskapet! De ville sannsynligvis ha mistet ham for alltid. Utelukkelse skal bare brukes i de tilfeller hvor det ikke finnes anger eller vilje til omvendelse.
Jesus fortalte lignelsen om han som lette etter den bortkomne sauen til han fant den, og brakte den tilbake til flokken (Luk 15:4–7). Slik skal også kristne være overfor feilende medkristne. Det er i Jesu ånd.
Ha riktig utgangspunkt
Når vi skal konfrontere en annen på tomannshånd, er det viktig at vi ikke kommer med en hard, anklagende og nedlatende holdning. Jesus sier at vi ikke skal dømme:
«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dom som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det mål dere måler, skal dere selv bli tilmålt.»
Mat 7:1–2
Det kunne like gjerne vært vi selv som hadde syndet, for vi er ikke ufeilbarlige. Vi må komme med en ydmyk holdning, granske oss selv, og forelegge den andre personen saken på en måte som vi kan innestå for som kristne. Da er det størst mulighet for at vi kan «vinne» den andre, og gjenopprette det som er brutt. Bitterhet og hevnlyst fører oss bare bort fra Gud, og ødelegger ytterligere muligheten for den andre til å komme på rett kjøl. Her som ellers gjelder det å gjøre mot andre det en vil at andre skal gjøre mot en selv, og å holde seg nær til Gud. Ellers er det djevelen som går av med seieren i saken, og det var vel ikke det vi ønsket?