Mirakelankelen: – Nå løper jeg etter sauene uten smerter

I tre lange år hinket sauebonden Edmund Øygarden (55) rundt med en skadet ankel. Legen hadde satt inn åtte til ti skruer, og planen var at ankelen skulle avstives. Etter en tv-bønn av Svein-Magne Pedersen løper Øygarden nå i fjellet uten smerter.

Edmund Øygarden er født og oppvokst på en gård ved Marifjøra i Luster kommune.
Ved siden av å jobbe som lærer ved en ungdomsskole jobber han som bonde med både kuer og sauer.

Øygarden hadde alltid vært i fin form og vært en aktiv person, men den 31. januar 1994 skjedde det noe som skulle endre hverdagen. I lengre tid hadde snøen lavet ned i bygda, og på takene lå det store mengder snø. På grunn av den store belastningen var det viktig å fjerne den tunge snøen, og Øygarden klatret opp på taket og begynte å måke.

– Da jeg sto der og skuffet, løsnet plutselig snøen, og et stort skred kom imot meg. Jeg hoppet derfor unna og falt tre meter ned. Dessverre var det is på bakken, og jeg falt og skadet høyre foten.

Øygarden fikk etter hvert hjelp og ble kjørt til legen. Han mente at skaden ikke var så farlig, og sendte ham hjem igjen. Neste dag reiste Øygarden til sykehuset og tok røntgen. Bildene viste noe helt annet enn det legen hadde trodd. Hælen var knust og ankelen ødelagt.

– Det var en omfattende skade. Legen sa det var et komplisert og vanskelig brudd. Han opererte inn åtte til ti skruer i alle mulige vinkler for få orden på ankelen.

Hjelp med dyrene
Det kommende året brukte Øygarden til å trene opp foten, men smertene gjorde at det var vanskelig å bevege seg så mye.

– På grunn av skruene var ankelen stiv og lite bevegelig. Smerten gjorde at jeg haltet når jeg gikk. Hver gang jeg gikk ned en trapp, måtte jeg ta venstre fot først og gå med ett og ett steg ned for å avlaste foten. Av og til kjente jeg skruene verke i foten.

For Øygarden ble det en tung tid. Han hadde alltid vært en aktiv mann, men nå måtte han holde seg rolig. Ikke kunne han løpe, og skigåing om vinteren kunne han bare glemme. Også bilkjøring ble en utfordring, fordi det gjorde vondt når han tråkket på pedalene. Han måtte også bruke myke, romslige sko.

– En annen utfordring var jobben som bonde. På den tiden hadde jeg åtte kuer og drev med melkeproduksjon. I tillegg hadde jeg mange sauer. Nå trengte jeg hjelp til alt fjøsstell og måtte ha avløsere som hjalp meg, i tillegg til at jeg fikk mye hjelp av min mor. Flere av dyrene beitet på fjellet, og her ble det vanskelig for meg å ferdes på grunn av det ulendte terrenget. Jeg lurte nå på om jeg virkelig kunne jobbe som bonde lenger, sier han.

Etter rundt to år ønsket legen å avstive foten, siden han ikke var fornøyd med resultatet etter operasjonen. Det var en lite hyggelig beskjed, siden ankelen da ville bli stiv og ikke kunne beveges resten av livet. Heldigvis skulle det skje noe som gjorde at Øygarden ikke trengte å oppsøke sykehuset igjen.

Maur i foten
Fredag 7. mars 1997 deltok Svein-Magne Pedersen på et landsdekkende tv-program på TV 2 om helbredelse ved bønn, og Øygarden satt hjemme og så på dette programmet. Pedersen oppfordret folk til å bli med på bønnen. Han ba for de syke samtidig som de kunne legge hånda på tv-apparatet.

– Jeg gikk bort og holdt hånda på foten mens han ba. Da kjente jeg plutselig en voldsom kribling i foten. Det føltes som om tusen maur bevegde seg inne i foten. Snart gikk hevelsen ned, og smertene forsvant momentant. Dagen etter kunne jeg gå helt normalt. Jeg kunne bevege foten i alle retninger, og det kunne jeg ikke før. Det var utrolig!

Fin form
Nå er det over 17 år siden Øygarden ble frisk, og han har ikke kjent smerter i foten. Han har i dag rundt 100 sauer inkludert lam som han nå springer etter i fjellet.

– Hverdagen er ny for meg. Nå kan jeg bevege meg i fjellet uten problemer. Jeg har ikke vært til legen med foten etter 1997. Skruene i foten kjenner jeg heller ikke noe til, og kanskje har de forsvunnet? Det skulle vært interessant å ta et røntgenbilde av den nå. Jeg hadde alltid et håp og en tro til Gud om at noe kunne skje, og heldigvis ble jeg helbredet, sier han glad.