Helbredende kraft

For å komme seg til møtet, måtte hun ha drosje til døren, og smertene jóg gjennom henne da hun gikk inn i autohallen på Kjørbekkhøgda. I 13 år hadde hun solgt sko, men kneslitasjen satte en stopper for dette for to år siden.

Nå håpet Ragnhild på et comeback, og spesielt var herreavdelingen attraktiv.

– Menn kommer ikke bare for å se, de kjøper sko også. Derfor foretrekker jeg den avdelingen, sa hun og forsikret den lattermilde forsamlingen om at damene selvfølgelig er best på det meste ellers.

Hylte av smerte

Da hun satt i salen og hørte Svein-Magne forkynne, klarte hun iblant ikke å følge med på grunn av de sterke smertene. Først da klokken passerte midnatt, ble det hennes tur i forbønnskøen. Svein-Magne holdt hendene på knærne hennes da han bad, noe som egentlig var utenkelig. Dagen før hadde legen hennes, Sveinung Vatnedalen i Bamble, gjort det samme, og da hylte hun av smerte.

– Jeg hadde så hjerteskjærende vondt når jeg trådte ned, spesielt på det høyre kneet, at det var ubeskrivelig. Jeg hylte så høyt at jeg var flau overfor de andre ute på venteværelset. Men jeg klarte ikke å tie stille. Hver gang han rørte meg, hylte jeg til.

Overflødige medisiner

Men Ragnhild kunne ikke engang kjenne Svein-Magnes hender.

– Jeg kjenner bare at det går en veldig varme gjennom knærne mine, og nå er smertene borte, strålte hun og så gikk hun og sprang om hverandre av pur glede.

Dagen før hadde landpostbudet kommet med smertestillende medisiner til henne med teksten «Smertestillende mot utslitt kne» på etiketten. Det var det eneste tilbudet Vatnedalen kunne gi henne. Slitasjen måtte hun leve med resten av livet, men smertene kunne dempes.

– Jeg tok en tablett da de kom på døra, men den var så sterk at jeg sov omtrent hele dagen. Etterpå har jeg ikke rørt dem. De er for bare et klenodium å regne nå som jeg er frisk, jeg trenger ikke dem lengre nå, strålte Ragnhild og takket Svein-Magne for at han tok seg god tid med hver enkelt som kom til forbønn.

Fine bilder

En måned etter kampanjen, onsdagen den 11. oktober, dro Ragnhild til legen sin igjen, denne gangen for å få dokumentert at hun ikke hadde utslitte, men friske og raske knær. Hun poserte villig foran røntgenstrålene, og etter noen uker var resultatet klart.

– Du har gode knær, du. Bildene var helt fine, sa legen noe forundret til henne.

Ragnhild hadde bare femti prosent lungekapasitet på grunn av sterke astma-plager. Åtte ganger om dagen måtte hun bruke inhalator for å holde luftveiene åpne. Til tross for den sterke medisineringen, hadde hun dagen før møtet vært så tett i brystet at hun trodde hun ikke ville overleve.

– Kan du be for astmaen min også?

– Nei, vi ber ikke for slikt her, spøkte Svein Magne. Da han litt senere la hendene sine på brystkassen hennes, kunne hun nok en gang ikke kjenne hendene hans. En sterk varme bredte seg i brystregionen.

– Lungene mine utvider seg. De blir bare større og større, sa hun tydelig berørt, og da hun gikk hjem kunne hun trekke pusten helt inn uten problemer og piping i brystet.