Hovedside
  Gudskontakten
- Veien til frelse
  Himmelnøkkelen
- Frelse på 10 minutter
  KONTAKT OSS
  Forbønn
  Møter
  Støtte til MJL
  Telekirken
  Bladet Legedom
  Produkter
  Vitnesbyrd
  Artikler
  Video
  Hvem er vi
  Gi en gave
    English
 

Evangelist
Svein-Magne Pedersen
Daglig leder i
Misjonen Jesus Leger


© 2017 Misjonen Jesus Leger. Kopiering av materiale fra dette nettstedet for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale

 
De tause skrikene

Den 30. mai 1978 vedtok Stortinget «Loven om selvbestemt abort», kun med en stemmes overvekt. Sannsynligvis var flertallet av det norske folk imot selvbestemt abort på denne tiden. Men abortloven ble likevel banket igjennom av Stortinget - uten å spørre om hva folket mente. Det ble en politisk og etisk tragedie for vårt land.

Siden da har barna i mors liv de 12 første ukene vært fratatt alt juridisk forsvar. De har vært rettsløse og prisgitt kvinnens eget valg, hennes ønsker og planer. Den 30. mai 2013 var en sorgens dag. Den markerte en periode på 35 år med mange traumer som vi ennå ikke har sett det fulle omfanget av. Vi konstaterer at vi per 1. januar 2014 mangler cirka 514.000 norske borgere (1979–2013). Dette er tall fra Statistisk sentralbyrå. Siden tallet for 2013 ikke enda foreligger, er det blitt stipulert til 15.200. Cirka 40 små barn blir hver dag (i gjennomsnitt) tatt av dage i Kongeriket Norge, med statens velsignelse. Hvor mange tusen som dør på grunn av angrepillen, vet ingen.

Den usminkede sannheten er hoderystende: I løpet av 35 år med selvbestemt abort har norske leger tatt livet av ufødte barn tilsvarende innbyggertallet i Stavanger, Bergen og Trondheim tilsammen! Det er på tide at vi begynner å våkne opp av vår tornerosesøvn og for alvor slå alarm. Dette går vi ikke lenger med på. Vi kan snakke om Norges stille Holocaust.

Lenge har abortsaken ligget på mitt hjerte. I tiden omkring 1978, da Norge fikk fri abort, skrev jeg mye om abort som leserinnlegg i aviser. Jeg skrev at dette både var urettferdig, voldelig, egoistisk og imot Guds bud. Jeg håpet at folk likevel ville ta til fornuft og se at «fri» eller «selvbestemt» abort, som det feilaktig blir kalt, ikke ville bli løsningen på problemer under et svangerskap. Det er et totalt brudd med Bibelens bud, som Norges lover er bygd på, og prinsippet om nestekjærlighet. Jeg trodde at i det minste fornuften ville seire. For abort er nesten alltid imot sunn fornuft og etisk sett forkastelig. Men jeg tok feil. «Loven om svangerskapsbrudd», som den offisielt heter, ble verdiskapende, for lover former holdninger blant folk flest. Folk begynte å tenke: «Når loven sier det, må det vel være greit.»

Eller som abortmotstanderen og presten Ludvig Nessa nylig sa det til avisen Norge IDAG: «Når noe er blitt lov, pøser de på med propaganda, og de fleste blir offer for det.» Også han trodde at folk ville forstå at abort var galt: «Den gangen var jeg så naiv at jeg trodde folk ville forstå og at de selvsagt ville ta avstand fra noe så fryktelig, hvis jeg bare fikk forklart dem med bilder og modeller at et foster på 11–12 uker helt tydelig er et lite barn.»

Vi må lete etter andre årsaker for å forstå at mennesker er så moralsk forblindet. Jeg tror svaret er at dette er en åndskamp, mellom de gode og de onde kreftene i tilværelsen. Apostelen Johannes sier at «hele verden ligger i det onde» (1 Joh 5:19). Det er snakk om et helt annet verdisystem og et helt annet verdigrunnlag enn det kristne.

Likevel – selvbestemt abort er uforenlig med paragraf 2 i Grunnloven som slår fast at Norge er en rettsstat som har bygd sine lover på «vor kristne og humanistiske arv».

Derfor skriver jeg

Abortsaken – jeg liker egentlig ikke å skrive om dette emnet, for jeg er redd for å bli misoppfattet som en hard og dømmende forkynner. Jeg liker ikke å være hard og dømmende mot mennesker som har feilet. Jeg ønsker ikke å såre de som allerede er såret, eller å slå de som ligger nede. Slik var aldri Jesus. Jeg er evangelist og elsker ikke-kristne mennesker av alle slag og kategorier, og ønsker å nå ut til dem med evangeliet om Guds tilgivelse.

Men samtidig føler jeg meg nødtvunget til å skrive «med store bokstaver» at provosert abort er forferdelig galt. Det er et samfunnsonde uten sidestykke i norsk historie. Presten og abortmotstanderen Per Kørner kaller abort i Norge for «det store folkemordet».

Når eldrebølgen kommer og det begynner å smerte økonomisk, vil kanskje trenden snu. Og da vil de som innførte fri abort og de som hele tiden har forsvart loven, få det vanskelig.

Som nasjon kan vi ikke bare fortsette å leve som om dette er OK. Gud kommer ikke å tillate det stort lenger. Han har gitt oss tid til å omvende oss, men som nasjon vender vi ham bare ryggen uten å ense hans evige bud om livets hellighet og ukrenkelighet. Tar han sin beskyttende hånd bort fra Norge, er vi ille ute. Gud har velsignet Norge med fisk og olje slik at vi er blitt verdens rikeste land. Men Norge har vendt ham ryggen, trådd hans lover under fot og urettmessig tatt livet av tusener av hans barn.

Jeg skriver dette først og fremst av hensyn til de svakeste av alle svake – barnet i mors liv. Å unngå å ta kampen opp mot dette samfunnsondet, vil både være feigt og urett overfor barna i mors liv og galt i forhold til Gud som har kalt oss til å være lys og salt i denne verden. Ufødte barn trenger mange flere stemmer i denne nesten «stemmeløse» tiden hvor så få engasjerer seg i abortsaken. Jeg ønsker å redde menneskeliv.

Dessuten ønsker jeg å vise at provosert abort er et feil valg. Jeg ønsker å stoppe kvinner fra å bli et offer for dagens abortmentalitet, for den er menneskefiendtlig og djevelinspirert. Vi kan gjøre det ved å bruke fornuftig argumentasjon og legge frem medisinske og historiske fakta omkring emnet. Men vi er først og fremst satt til å fremme det bibelske budskapet om livets ukrenkelighet.

Den beste måten å bli fri fra denne mentaliteten, er å bli frelst. Evangelisasjon er med på å bryte djevelens abortplaner for Norge. Gjennom omvendelsen mottar vi Guds Ånd og «Kristi sinn» som inspirerer oss til å følge Guds bud. En gjennomgripende folkevekkelse kan bidra til å fjerne loven om fri abort. La oss både be og arbeide for det.

Tilgivelse

Jeg ønsker at kvinner som har tatt abort, skal få ordnet sitt forhold til Gud og seg selv gjennom tilgivelse og frelse. Det hjelper ikke noe å dømme kvinner som har tatt abort og så sette punktum. For Gud vil at de skal bli kvitt smerten og skammen og bli fri fra det som tynger. Og det gjør man ikke ved å bagatellisere, unnskylde eller bortforklare det onde som har skjedd – eller å fortrenge det ned i sjelslivets dyp. Det mest rette overfor seg selv og overfor Gud er å legge seg flat og innrømme at dette var forferdelig galt gjort, en handling som man erkjenner som synd mot Guds evige, uforanderlige bud. En handling som man vil ordne opp i og legge bak seg som et avsluttet kapittel. Jesu sonende død på korset var fullgod betaling for alle menneskers synder - i fortid, nåtid og fremtid. Til en mann som var tynget av synder, sa Jesus:

«Sønn, dine synder er deg forlatt!» (Mark 2:5)

Jesus lengter etter å tilgi kvinner som har gjort denne bommerten i livet, og gi dem en ny start. Uten omvendelse og syndenes forlatelse, vil abortsynden være med på å føre mennesker inn i en evig fortapelse - en evighet borte fra Gud i helvete! Så alvorlig er saken.

Til de kvinner som har tatt abort og blitt frelst, har jeg et trøstens ord: De vil få møte sitt eller sine aborterte barn igjen i himmelen. Og der er alt tilgitt og glemt.

Gro tok feil

I en gallup fra 1969 var det kun 13 prosent av den norske befolkning som var for fri, provosert abort. Men ting snudde raskt. Den ellers så dyktige politiker, Gro Harlem Brundtland, førte an i kampen om fri abort som en kamp for kvinners rett til «å bestemme over sin egen kropp». Hun snakket om fosteret som en «celleklump», og prøvde å gjøre abortinngrepet så lite problematisk som overhode mulig. Folk tenkte at det ikke kunne være noe verre enn å trekke ei tann eller fjerne ei vorte. Selv om det ikke fantes ultralyd på denne tiden, hvor man kan se fosteret på skjermen, visste Gro som lege at dette var et gryende menneskebarn og ikke en «celleklump»! Hvis et foster bare er «en celleklump», er vi som er født store «celleklumper». Men ingen av oss liker vel å bli kalt en «celleklump»! Abort ville ikke bli brukt som et prevensjonsmiddel, hevdet hun og mange med henne på denne tiden. Å ta abort ville kun bli benyttet i svært alvorlige tilfeller, som en siste utvei i en svært vanskelig situasjon. De ville også de illegale aborter til livs. Mange trodde på denne propagandaen.

Apropos illegale aborter: Det kan umulig være etisk rett å gjøre ulovlige ting lovlige bare for å komme lovbrytere i møte slik at de ikke å skader seg for mye i sin iver etter å få det som de selv vil. Tenk om man overførte samme prinsipp i trafikken!

Massemedia vet å bruke «repetisjonstaktikken». Sier man en ting mange nok ganger, begynner mange først å tvile. «Kan det være noe i det likevel?» tenker de. Man bruker argumenter om at flesteparten tror slik og slik, og får en til å føle seg i mindretall. Folk kommer på gli og vil ikke bli sett på som enstøinger, gammeldagse, tilhøre mindretallet og slike som ikke følger med i tiden. Så, etter en tid med propaganda med store bokstaver i aviser og blad og tåredryppende historier på tv, snakk om farer med de mange illegale aborter, gir man etter og vipper til slutt over på motsatt side.

Men Gro & co tok feil. Erfaringene viser at abort slett ikke alltid bare blir brukt som en siste utvei på en vanskelig situasjon i livet. Abort blir i dag benyttet som en løsning på en rekke årsaker: alt fra «Det passer ikke å få et barn akkurat nå» til en rekke sosiale og økonomiske årsaker, skolegang, karrierejag, press fra barnefar, familie og venner, feil og mangler ved fosteret, dårlig helse og en sjelden gang der det virkelig er alvorlig: der liv står mot liv.

Jeg vet om en kvinne som i dag angrer bittert på aborten hun tok for 25 år siden. Familien hadde det bra på alle måter. Både økonomien og helsen var god, men hun hadde tre barn fra før, og nå ønsket hun seg ikke et fjerde. Hun valgte å ta abort. I dag er kvinnen i dyp sorg fordi hun gikk i «abortfella».

Gi de stemmeløse en stemme

I boken De tause skrikene ønsker jeg å gi stemme til de mange tusen små barn som unødvendig dør i mors liv. Hva ville vi ha sagt hvis vi hadde kunnet snakke den dagen mamma var på tur til sykehuset for å få oss fjernet? Vi ville ha ropt av full hals: «Mamma, la meg få leve, vær så snill!» Skulle ikke vi, i rettferdighetens navn, prøve å stoppe trenden, prøve å gi de stemmeløse en stemme, en klar og tydelig stemme? I mange år har det vært stille om abort. Motstanderne har nærmest gitt opp kampen mot Norges mest urettferdige lov. I Bibelen har vi flere eksempler på at lover kan endres ved at bare noen få tør engasjere seg.

De unge jødiske mennene Sadrak, Mesak og Abed Negro fikk kullkastet loven om å tilbe den babylonske kong Nebukadnesar som gud. De nektet å bøye seg for denne ugudelige loven. Det samme gjorde Daniel som ble kastet i en løvehule fordi han ikke ville tilbe den persiske kong Dareius. Gud var med dem og løste dem ut av farene gjennom mirakler. Det var avgjørende for utfallet. Landenes ugudelige lover ble forandret over natten. Folk begynte å tilbe Israels Gud. Det nytter å stå opp mot ugudelige lover, selv om vi er i mindretall. For Gud er med oss og bakker oss opp med sin kraft.

Vi må be om og arbeide for at Norge igjen må få en restriktiv abortlov. Men inntil da må vi være stemmen til de mange tusen stemmeløse barn i mors liv. Vi må holde saken varm og prøve å redde så mange som mulig fra å bli drept på norske sykehus. Troen kommer av forkynnelsen - ikke ved at man stilltiende bare ønsker en forandring. Vi må både be og handle. Begge deler er like viktige.

Svein-Magne

Artikkelen er et utdrag fra Svein-Magnes nye bok De tause skrikene – et forsvar for retten til å leve. Boken vil komme ut til våren, innbundet. Denne boken et kampskrift som setter lyset på abortlovens negative sider i samfunnet.

Kr 248,– (innbundet)


© 2017 Misjonen Jesus Leger. Kopiering av materiale fra dette nettstedet for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.

Fri oss fra det onde
(Bok)

365 løfter om Guds beskyttelse i vanskelige tider. En andaktsbok. Guds plan for endetiden

Denne hendige lille andaktsboken på ca. 380 sider inneholder 365 løfter om beskyttelse fra Bibelen, ett løfte for hver dag i året. I en verden hvor alt synes å gå i oppløsning med kriger, vold, kriminalitet og politisk usikkerhet, fins det kun én trygg ankergrunn for troen – Guds uforanderlige løfter om beskyttelse for sine barn. Gud kan ikke si noe og mene noe annet. Han står bak sine løfter om beskyttelse av sine egne når verden holder på å gå av skaftet.

Føler du deg utrygg i en høyst urolig verden, vil Svein-Magnes nye andaktsbok være med på å gi deg en trygg grunn under dine føtter. Gud er med gjennom alt!


Gi gave over internett

Ved bruk av mobiltelefon og kort kan du nå fort og enkelt støtt vårt arbeid.
Les mer

Klikk:
giengave.jpg

Takk for at du støtter arbeidet!

 

Gud vil at jordens folk skal kjenne ham som underets Gud:

Du er en Gud som gjør under. Du har kunngjort din styrke blant folkene.
Salme 77:15