Hovedside
  Gudskontakten
- Veien til frelse
  Himmelnøkkelen
- Frelse på 10 minutter
  KONTAKT OSS
  Forbønn
  Møter
  Støtte til MJL
  Telekirken
  Bladet Legedom
  Produkter
  Vitnesbyrd
  Artikler
  Video
  Hvem er vi
  Gi en gave
    English
 

Evangelist
Svein-Magne Pedersen
Daglig leder i
Misjonen Jesus Leger


© 2017 Misjonen Jesus Leger. Kopiering av materiale fra dette nettstedet for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale

 
Menighetens største behov

HØSTTID: Sommeren ’82 var min familie og jeg på besøk hos en canadisk kornbonde – en slektning av meg. Han bodde like utenfor byen Weyburn i provinsen Saskatchewan, kalt «verdens brødkurv.» Her står jeg sammen med min sønn Kenneth. Jesus sa: «Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst.»
Menighetens største ansvar – å oppfylle misjonsbefalingen.

Menighetens største behov – 95 prosent har aldri ledet et annet menneske til Gud.

Menighetens største mangelvare – de aller fleste kristne vet ikke hvordan de skal lede et annet menneske til Gud.

Menighetens største synd – å holde tilbake Bibelens viktigste budskap vil få de mest fatale konsekvenser for de ufrelste.

Tekst: Svein-Magne Pedersen

Det er noe som alle kristne har til felles – et kall til å fortelle andre hva Gud har gjort for å frelse dem. Vi er kalt til å være ambassadører for Gud, representere hans rike i en ond verden. Gud vil at vi skal være dyktige ambassadører for det beste budskapet som fins: de gode nyhetene om tilgivelse og frelse fra en Gud som er full av godhet og kjærlighet til mennesker fra alle raser, nasjoner, tunger og folk. Her er det ikke snakk om å «føle» seg kalt til oppgaven. Straks du er frelst har du mottatt kallet fordi Jesus har flyttet inn i ditt liv. Den troende «har vitnesbyrdet i seg selv» (1 Joh 5:10).

Ikke ekspert – kun et vitne

Et vitne trenger ikke å være en ekspert på det området han skal vitne om. Han skal kun fortelle om det han har sett, hørt og opplevd. La meg ta et eksempel fra mitt eget liv. Da jeg var pastor i en menighet i Canada, banket det en natt en mann på døren. Jeg torde ikke åpne døren, men åpnet vinduet og spurte ham hva han ønsket. Mannen var cirka 30 år gammel. Han fortalte at han ønsket å selge noe verktøy. Han viste fram en stor, rød verktøykiste. Jeg ante uråd og sa at jeg ikke ønsket noen nattlig handel. Dermed forlot han stedet.

Neste dag kom politiet på døren. De fortalte at en stor verktøykiste var blitt stjålet fra et verksted i byen. En taxisjåfør hadde sett en mann gå mot huset vårt med en slik kiste i hånden. Nå ville politiet høre min historie, hva jeg hadde sett og hørt. Jeg fortalte hvilken tid på natten mannen hadde dukket opp, beskrev hvordan han så ut, hans alder og hva han sa. Jeg fikk være et vitne. Altså er det kun snakk om en personlig opplevelse som vi skal gi videre. Apostelen Johannes sier det slik:

«Det som vi har sett og hørt, det forkynner vi for dere.» 1 Joh 1:3

Han hadde hørt Jesu forkynne, sett hans mirakuløse helbredelser, hans død på korset og hans legemlige oppstandelse. Dette var hans sterke vitnesbyrd. Gud forlanger ikke at vi må være teologiske eksperter for å kunne vitne. La oss ta et eksempel fra Bibelen.

En gang helbredet Jesus en blind mann på en sabbat. Jesus hadde ikke engang fortalt den blinde hvem han var. Han bare helbredet den blinde og trakk seg så tilbake. Fariseerne mislikte sterkt at han var blitt helbredet på selve hviledagen. For da skulle ingen arbeide. De fortalte den nyhelbredede at Jesus var en synder fordi han hadde brutt sabbatsbudet. Den blindfødte visste ikke hvem Jesus var, men kunne likevel være et vitne om sin helbredelse:

«Om han er en synder, vet jeg ikke. Ett vet jeg: at jeg som var blind, nå ser.» Joh 9:25

Det hender at den man vitner for kan komme med teologiske innvendinger, som for eksempel: «Hva med de som ikke har hørt om Jesus, går de fortapt?» Da kan man si: «Hva Gud vil gjøre med dem, er hans sak, men ett vet jeg – jeg hadde hørt om Jesus, men hadde ikke tatt imot ham. Jeg hadde brutt Guds bud mange ganger og var derfor en synder som ikke hadde evig liv. Jeg fikk fred i mitt hjerte da jeg tok imot ham personlig.»

Den troende skal vitne om hvordan han ble frelst og hva Jesus betyr for ham. Vi kan fortelle om vårt liv før vi ble frelst, hvordan vi mottok Jesus og hva livet med Jesus har betydd for oss etter at vi ble frelst. Altså et tre punkts vitnesbyrd. Har vi alltid vært frelst, kan vi beskrive det positive livet med Gud og hva det betyr for oss. Og så kan vi fortelle hva et menneske skal gjøre for å bli frelst og så gi den ufrelste en mulighet til å ta imot Jesus. Apostlenes gjerninger beretter tre ganger om Paulus som vitne: til folket (Apg 22:1–21), til landshøvdingen Feliks (Apg 24:10–21), til kong Agrippa og landshøvdingen Feliks (Apg 26:1–23).

Et sterkt våpen

Vitnesbyrdet om frelsen er kanskje det sterkeste våpen vi har i kampen for å vinne mennesker for himmelen. Det er viktig for oss å ha ufrelste som venner. For en venn hører mer på hva en venn sier enn en helt ukjent som banker på døren. Det er lettere å kjøpe en støvsuger som nabokona kan anbefale enn direkte fra en «ekspert», en selger som banker på døren. Selgeren er ute etter profitt. Han ord er derfor ikke alltid like lett å stole på. Men nabokona har prøvd ut støvsugeren og kan fortelle at hennes nye er mye bedre enn mange andre.

Hva er det som gjør vitnesbyrdet så slagkraftig? Folk vi vitner til kan være uenige i hva vi tror på, men de kan ikke motbevise at det du har opplevd ikke har skjedd. For du har selv opplevd det!

Både dine ord, uttrykk, og kroppsspråk er med på å understreke at dette er ekte vare. Du ivrer etter å fortelle andre om det du selv har opplevd. Entusiasme smitter. Hvis du vitner for noen som kjenner deg fra før, vil de også se konkrete forandringer. Det du sier virker ekte, du kan tilgi de som har vært vonde mot deg, du begynner å gjøre gode gjerninger mot andre, har kuttet ut sladder og banning, drikking og festing etc. Og nå snakker du om frelsen og Jesus og tilbyr dem budskapet om det evige liv. Slikt gjør inntrykk!

Guds ambassadører

Det greske ordet for vitne er det samme ordet som betegnelsen «martyr» er kommet fra. Vi er kalt til å være blodvitner, et vitne om det Jesus har gjort for oss – om det så skal koste oss livet. Å være et vitne er derfor ikke noen hobbyvirksomhet, men noe som vi må ta på alvor. Ellers strider vi imot Jesu ordre. Her er hans ordre:

«Men dere skal få kraft idet Den Hellige Ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ender.» Apg 1:8

Vi skal først og fremst være vitner i vårt hjem og på det sted hvor vi bor. Det er vårt «Jerusalem». Dernest gjelder det vårt fylke og vårt land («Judea og Samaria»). Misjonsbefalingen er grensesprengende. Vi er ikke ferdige før alle på jorden har hørt evangeliet («like til jordens ender»). Disse ordene var riktignok sagt til hans tolv apostler, men Paulus slår fast at det gjelder enhver troende:

«Men alt dette er av Gud, han som forlikte oss med seg selv ved Kristus og gav oss forlikelsens tjeneste. Det var Gud som i Kristus forlikte verden med seg selv, så han ikke tilregner dem deres overtredelser og la ned i oss ordet om forlikelsen. Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud.» 2 Kor 5:18–20

Tjenesten kalles «forlikelsens tjeneste». Den troende kalles «sendebud» (ambassadør på grunnspråket). Budskapet har vi fått lagt ned i oss ved frelsen («… la ned i oss ordet om forlikelsen»). Budskapet er klart: Jesus har dødd for våre synder og stått opp fra de døde. Han lever i dag og ønsker nå bli forlikt med en syndig menneskeslekt. Fra Guds side er alt ordnet. Fra hans side er verden alt blitt forlikt med seg selv i og med at Jesus ved sin død betalte for vår synd, dom og straff. Men skal det bli oss til del, må vi ta imot det personlig: «La dere forlike med Gud.» Når den troende presenterer budskapet for en ikke-troende, tar han Jesu plass og representerer ham: «…som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted…» Møter han motstand, er det ikke han selv som er årsaken, men budskapet som ikke blir likt og tatt imot. Trykket ligger da ikke på den troende, men på Jesus.

Et vitne forteller altså hva han har sett, hørt eller opplevd. Disiplene møtte Jesus flere ganger etter oppstandelsen. Jesu ordre til dem var:

«Dere er vitner om dette.» Luk 24:48

Da Peter holdt sin gripende tale om Jesu død og oppstandelse til tusener på pinsefestens dag, styrket han budskapets troverdighet ved å si:

«Denne Jesus oppreiste Gud, og vi er alle vitner om det.» Apg 2:32

Da yppersteprestene fanget apostlene fordi de forkynte om Jesu død og oppstandelse, sa Peter:

«Vi er hans vitner om alt dette.» Apg 5:32

Apostelen Paulus var ikke først og fremst kalt av Gud til å holde store taler. Jesus talte til ham på Damaskus-veien og kalte ham til å være et vitne om frelsen og Frelseren for alle folk:

«Men reis deg opp og stå på dine føtter! For derfor åpenbarte jeg meg for deg: for å utvelge deg til tjener og vitne, både om det du har sett og om det jeg vil åpenbare for deg.» Apg 26:16

«For du skal være hans vitne for alle mennesker om det du har sett og hørt.» Apg 22:15

Paulus vitnet «både for liten og for stor.» Apg 26:22

Alltid beredt

Jesus sa til sine disipler at de skulle få kraft til å være vitner (Apg 1:8). De skulle ikke gjøre denne jobben alene, i egen kraft og kun basere seg på naturlige talenter og egen, menneskelig frimodighet. De skulle få kraft idet Den Hellige Ånd skulle utruste dem til oppgaven, lede dem til personer, gi dem anledninger til å vitne og gi dem mot og kraft. Det fins mange evangelisasjonsmetoder som er viktig å kjenne til, men alt koker til slutt ned til en metode: Den Hellige Ånds metode.

Likevel er det bra å utruste seg til oppgaven, ta kurs i evangelisasjon. For en del år siden ble det arrangert flere kurs i evangelisasjon rundt om i landet. Mange fikk da en nødvendig opplæring i å vinne mennesker for Gud. Bortsett fra Alpha-kurs (som på sin måte er svært gode) hører det nå til sjeldenhetene å lese at slike kurs blir arrangert. Det er ikke alle som har anledning til å gå på bibelskole for å lære noe om emnet. Det er også vanskelig å få tak i små, hendige traktater om frelsen. Disse er et godt, kontaktskapende middel til å nå enkeltpersoner med. Slike er nesten ikke til å oppdrive i dag.

Jesus brukte tre og et halvt år av sitt liv til å trene 12 disipler i å evangelisere. Praktisk og teoretisk opplæring gikk hånd i hånd. Jesus og Paulus brukte ofte bilder fra dagliglivet som indikerte at det er nødvendig med opplæring i å vinne mennesker for Gud:

 Ingen soldat går i krigen uten først å ha fått våpenopplæring («en god Jesu Kristi stridsmann», 2 Tim 2:3).

 En fisker trenger å lære fisketeknikk og hvilke fiskeredskaper som skal brukes til de forskjellige typer fisk («menneskefiskere», «fange mennesker», Mat 4:19; Luk 5:10).

 En bonde trenger å ha kjennskap til jordsmonnet sitt, hvordan og når han skal så og høste (Mark 4:26–29).

 Vi må dyktiggjøre oss i forsvare evangeliet slik at vi vet hvordan vi «skal svare enhver» (Kol 4:6; Fil 1:7.16). «Den vise fanger sjeler» (Ord 11:30).

Det er blitt sagt at 50 prosent av frykten forsvinner når vi har lært oss hva vi skal si og hvordan vi skal presentere evangeliet for mennesker. Men det er feil å tro at vi ikke kan vinne mennesker fordi man ikke har tatt et kurs i evangelisasjon! Nyfrelste er ofte gode sjelevinnere fordi de er begeistret over sin nye tro. Men ukloke evangelisasjonsmetoder kan støte folk bort fra evangeliet. Vi skal alltid være beredt:

«Vær alltid beredt til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier.» 1 Pet 3:15

En sjelevinner tar aldri ferie:

«Forkynn ordet! Vær rede i tide og utide.» 2 Tim 4:2

Ingen fødte sjelevinnere

Det finnes ingen fødte sjelevinnere. De dannes gjennom en prosess av læring, prøving og feiling.

"Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneskefiskere.» Mat 4:19

En tankevekker: Enten fisker vi mennesker for Gud, ellers fisker djevelen dem for sitt rike:

«…og våkne opp av sin rus i djevelens snare, han som de er fanget av, så de må gjøre hans vilje.» 2 Tim 2:26

Personlig evangelisasjon er som oftest den mest effektive og billigste av alle evangelisasjonsmetoder som fins. Vi kan proklamere evangeliet der vi møter mennesker på «gater og streder» (Luk 14:21) eller fra hus til hus. Eller vi kan bygge en vennskapsbro fra oss til den ikke-kristne før vi vitner med våre ord (vennskapsevangelisering, Mat 11:19). Det er en fin evangeliseringsmetode som ofte gir gode resultater (Mat 21:32; Luk 3:12). Alle kristne skulle derfor ha flere ikke-kristne venner. For en venn hører mest på en venn som han stoler på. Vi skal vitne både i ord og i gjerninger (Joh 17::20; Mat 5:16). Men det er ikke nok å kjenne til teknikkene i evangelisasjon.

Vi trenger å få en kjærlighet og dyp, inderlig nød for de ufrelste (som er uten håp og som går imot en evig fortapelse) slik som både Jesus og Paulus hadde. Den får vi gjennom et nært fellesskap med Jesus (2 Kor 5:11.14). Jesus gråt over Jerusalem som ikke tok imot ham som Frelser (Luk 19:41). Han gav sitt liv for at vi skulle kunne bli frelst (Mat 20:28). Derfor er evangelisasjon det som ligger Jesus hjertet nærmest. Han kom jo nettopp for å frelse oss fra vår synd (Mat 9:13; Mark 2:17; Luk 5:32; Luk 19:10).

Paulus bar på «en stor sorg og en stadig nød» i sitt hjerte for de ufrelste (Rom 9:2) og var villig til å ofre alt «for å vinne så mange som mulig» (1 Kor 9:19), eller «i alle fall å frelse noen» (1 Kor 9:22).

Den største av alle synder en kristen kan gjøre er å holde budskapet om frelsen for seg selv. Det er den verste form for egoisme, for det er med på å holde det viktigste i livet for seg selv. Det er med på å føre mennesker i fortapelsen.

Indirekte hindrer vi mennesker fra å bli frelst, for «troen kommer av forkynnelsen» (Rom 10:14–17). Vi vil da stå ansvarlig overfor Gud for det vi har gjort med de mange anledningene han gav oss til «å forkynne hans storhet» som vi er kalt til:

«Men dere er en utvalgt ætt, et kongelig presteskap, et hellig folk, et folk til eiendom, for at dere skal forkynne hans storhet, han som kalte dere fra mørket til sitt underfulle lys.» 1 Pet 2:9

Hvis jeg skulle finne svaret på kreftgåten, ville det i høyeste grad være uetisk å holde en slik viten for seg selv. Her gjelder det å redde mennesker fra en evig fortapelse!

Hadde vi fått se helvetes gru i løpet av ett minutt, ville vi gjort alt vi kunne resten av vårt liv for å vinne så mange som mulig for Jesus.

Menighetens største behov

Jesus visste at innhøstningen av frelsens såkorn stod i forhold til det som ble sådd ut og i hvilket jordsmonn det ble sådd i (jfr. lignelsen om såkornet, Mat 13:1–9). Vekkelse kommer ikke av seg selv. Det er et resultat av bønn og evangelisasjon. Statistisk sett har 95 prosent av dagens kristne ikke ledet noen til Gud. Dette tallet burde få oss til å våkne opp av vår sløvhet og likegyldighet. Sjelevinnere er menighetenes største mangelvare, og evangelisasjon er menighetenes største behov. Det er skrikende mangel på vitner i Guds menighet. Det er også skrikende mangel på disippel-opplæring. Jesus bad oss ikke bare om å få folk frelst. Han bad oss også om å «gjøre mennesker til disipler», altså modne etterfølgere av Jesus som kan stå på egne ben. En disippel må lære å vinne andre for Jesus og igjen lære de nyfrelste å gjøre det samme. Og så begynner snøballen å rulle. En blir til to, to blir til fire, fire blir til åtte osv. Jesus ønsket en slik multiplikasjon. Når vi ber, må vi derfor aldri glemme å be slik Jesus ønsket det:

«Da sa han til sine disipler: Høsten er stor, men arbeiderne få. Be derfor høstens herre at han vil drive arbeidere ut til sin høst.» Mat 9:37–38

Effekten av vårt vitnesbyrd kan komme over tid. For kort tid siden ringte en kvinne fra Canada til meg og fortalte at jeg hadde vitnet for henne i 1994. «Da var jeg ikke rede til å ta imot Jesus. Du fortalte meg da ting som jeg siden har tenkt mye på. Men nå er jeg klar til å ta imot Jesus i mitt hjerte. Jeg har vært gjennom en krise i livet mitt, og nå vil jeg at du skal lede meg til Gud gjennom telefonen.» Etter sju år ble hun frelst. Det er en tid for å så og en tid til høst (1 Kor 3:6; Apg 18:4.8).

Noen ganger kommer høsten raskt. Da høster vi fordi andre forut har sådd Guds sæd i god jord (1 Kor 3:6–7). Den samaritanske kvinne som vi leser om i Johannes 4, vant hjembyen Samaria på en dag for Gud fordi hun fortalte innbyggerne om sitt sterke møte med Mesteren.

I Markus 5 kan vi lese om en besatt mann som både ble helbredet og frelst. Jesus ønsket ikke at han skulle ha denne opplevelsen for seg selv:

«Gå hjem til dine egne og fortell alt det Herren har gjort for deg.» Mark 5:19

Jesus sa aldri til sine disipler: «Vent til bygda eller byen er moden for evangelisajon.» Han sa at tiden for å vinne mennesker er nå:

«Sier ikke dere at det ennå er fire måneder, og så kommer høsten? Se, jeg sier dere: Løft deres øyne og se markene, de er alt hvite til høst!» Joh 4:35

Djevelens taktikk er å få oss til å slumre og vente til en bedre tid. Imens dør folk og går inn i et evig mørke. Mens vi venter (sover) sår fienden syndens og vantroens ugress i verdens åker (Mat 13:25). Jesus sa ikke: «Vent på en bedre tid.» Han sa – «gå…ut»:

«Meg er gitt all makt i himmel og på jord! Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler…!» «Gå av sted. Se jeg sender dere ut som lam midt iblant ulver.» Luk 10:3

Ordren gjelder for alle. Vi har ikke fått noen kontraordre, så la oss forberede oss i bønn, bli fylt av Guds Ånd. La oss be Gud vise oss mennesker som nettopp vi skal ta kontakt med.

Nøkkelen til å lykkes

Slutt med å si at evangelisasjon er for vanskelig for deg. Slutt med å utsette denne viktige oppgaven. Slutt med å tro at evangelisasjon først og fremst er for predikantene. Et land som er i krig, er dømt til å tape dersom bare offisererne er på slagmarken – mens soldatene sitter på gjerdet og ser på, eller kritiserer offiserene. Gud ønsker å lede deg til de som han allerede har rørt ved, og han gir deg mot og kraft til å gå og til å tale. Begynn i dag, selv om du ikke er perfekt verken i bønn, tro eller vandel. Vi er alle underveis. Vi er alle disipler – en lærling, en som hele tiden er under opplæring.

Hvor lenge er det siden du bad: «Gud, led meg til et menneske som jeg kan vitne for?» Jesus fortalte en lignelse om en hyrde (et bilde på ham selv) som forlot sine 99 får for å lete etter det ene som hadde forvillet seg bort. Og han gav seg ikke før han fant det. Har vi denne holdningen overfor de ufrelste? Har vi Jesu sinnelag?

Vi må omvende oss fra vår likegyldighet og begynne å be Gud lede oss til mennesker som trenger åndelig hjelp, mennesker som Gud allerede har rørt ved. Og vi må forvente at han vil gjøre det. Det er nøkkelen til menighetsvekst. Enkelt og greit.


© 2017 Misjonen Jesus Leger. Kopiering av materiale fra dette nettstedet for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.

Fri oss fra det onde
(Bok)

365 løfter om Guds beskyttelse i vanskelige tider. En andaktsbok. Guds plan for endetiden

Denne hendige lille andaktsboken på ca. 380 sider inneholder 365 løfter om beskyttelse fra Bibelen, ett løfte for hver dag i året. I en verden hvor alt synes å gå i oppløsning med kriger, vold, kriminalitet og politisk usikkerhet, fins det kun én trygg ankergrunn for troen – Guds uforanderlige løfter om beskyttelse for sine barn. Gud kan ikke si noe og mene noe annet. Han står bak sine løfter om beskyttelse av sine egne når verden holder på å gå av skaftet.

Føler du deg utrygg i en høyst urolig verden, vil Svein-Magnes nye andaktsbok være med på å gi deg en trygg grunn under dine føtter. Gud er med gjennom alt!


Gi gave over internett

Ved bruk av mobiltelefon og kort kan du nå fort og enkelt støtt vårt arbeid.
Les mer

Klikk:
giengave.jpg

Takk for at du støtter arbeidet!

 

Gud vil at jordens folk skal kjenne ham som underets Gud:

Du er en Gud som gjør under. Du har kunngjort din styrke blant folkene.
Salme 77:15