Hovedside
  Gudskontakten
- Veien til frelse
  Himmelnøkkelen
- Frelse på 10 minutter
  KONTAKT OSS
  Forbønn
  Møter
  Støtte til MJL
  Telekirken
  Bladet Legedom
  Produkter
  Vitnesbyrd
  Artikler
  Video
  Hvem er vi
  Gi en gave
    English
 

Evangelist
Svein-Magne Pedersen
Daglig leder i
Misjonen Jesus Leger


© 2017 Misjonen Jesus Leger. Kopiering av materiale fra dette nettstedet for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale

 
Hvor ble det av helbredelsen?

Illustrasjonsfoto
Det er en katastrofe at 1500 år av kirkens historie passerte uten at evangeliet om helbredelse ble forkynt og praktisert på en fullverdig måte. Generasjon etter generasjon gikk i graven uten å få tilstrekkelig tilgang på den legedom som Jesus på korset har betalt for. Millioner av mennesker har i løpet av denne tiden gått fortapt fordi den beste nøkkelen til kirkevekst ble gravd ned – av kirken selv. Det er på høy tid å grave den opp, helt opp!

Tekst: Svein-Magne Pedersen

Hvorfor har det vært så mye motstand mot å forkynne helbredelse og be for syke i mange kirker? Jesus innstiftet denne ordningen, og de første kristne tok over stafettpinnen med iver og glød. Men så stoppet alt brått opp i det 4. århundre e.Kr.

I 1500 år sov kirken i en «teologisk tornerosesøvn». I det 18. århundre begynte noen få å ta opp stafettpinnen fra de første kristne. Helt opp til våre dager har evangeliet om helbredelse ved bønn vært et stridens eple. Det som skulle være en velgjerning mot et sykt menneske og forene, skulle bli en splittende faktor med teologiske diskusjoner og stengte kirkedører. De som har prøvd å framelske en bibelsk praksis, har ofte blitt hindret i sin tjeneste av kirkens egne folk. De er blitt baktalt, latterliggjort og oversett. Hvorfor? Går man tilbake i kirkehistorien, finner man svaret: Arven fra fedrene!

Å helbrede syke var Jesu hjertesak. Et nøye studium av evangeliene antyder at Jesus sansynligvis brukte to tredjedeler av sitt virke til å helbrede syke. Så mye som en femtedel av evangeliene er viet denne delen av hans virke. At denne tjenesten var høyt prioritert, kommer tydeligst fram ved at han våget å helbrede på sabbaten. Det var ingenting i loven som forbød ham å helbrede på hviledagen, men fariseerne og de skriftlærde hadde laget en mengde ekstrabud. Å bryte «de gamles vedtekter» var i dette tilfellet forbundet med dødsstraff. Dette til tross, evangeliene beretter om sju tilfeller hvor Jesus helbreder på sabbaten. I tre av disse tilfellene kom han i alvorlig klammeri med de religiøse lederne.

Med fare for sitt eget liv fulgte han Guds kjærlighetsprinsipp uten å la seg binde av religiøse tradisjoner. Han bad ikke de syke om å komme igjen neste dag for ikke å skape unødvendig bråk med religionens eneherskere. Uredd helbredet han syke rett foran deres øyne på selveste sabbaten!

Peter summerer Jesu virksomhet slik: «Gud salvet Jesus fra Nasaret med Ånd og kraft, han som gikk rundt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen, fordi Gud var med ham» (Apg 10:38).

Peter nevner ikke hans lære og forkynnelse, selv om denne siden av hans virke også var svært viktig. Kun hans mirakler blir framhevet. Er ikke det en tankevekker? Hans oppdrag bør også være vårt oppdrag. Apostlene Gjerninger kalles ikke Apostlenes Taler, men det fokuseres på det apostlene gjorde, deres gjerninger.

Hva forbinder vi våre møter med? Taler og atter taler! Selvsagt trenger vi forkynnelse av Guds ord, for troen kommer av forkynnelsen. Forkynnelse ja, men ikke bare forkynnelse. Vi gjør feil i vår tid fordi vi tror vi skal kunne løse våre egne og verdens problemer ved vårt eget intellekt. I kirkens historie kalles denne vranglæren for pelagianismen.

Etter Jesu død fulgte disiplene i Mesterens fotspor: «Det skjedde mange tegn og under blant folket ved apostlenes hender» (Apg 5:12). Etter pinsedag fylte de Jerusalem med under og tegn. Denne praksisen fulgte de over alt hvor evangeliet gikk fram, i land etter land i Romerriket.

Kirkevekst under forfølgelse

Etter apostlenes død fortsatte de kristne å evangelisere Romerriket ved å demonstrere evangeliets kraft gjennom under og tegn og utdrivelse av onde ånder. De drev misjon uten kirkebygg, elektroniske hjelpemidler og massemedia og under kraftig forfølgelse. Evangeliet ble forkynt gjennom personlig evangelisering over alt der de dro fram, og hjemmene ble ofte brukt til møteplass. I løpet av det første århundret e.Kr. var det 24 millioner kristne i Romerriket. Og det var 1/5 av Romerrikets innbyggere!

Den ikke-kristne professoren ved det verdenskjente Yale University i USA, Dr. Ramsey MacMullen, har konkludert med følgende: Årsaken til at kristendommen hadde stor vekst de tre første århundrene var ikke først og fremst doktrinene. Hedningene hadde et fått møte med Guds kraft gjennom under, tegn og åndsutdrivelse. De møtte kristne som hadde en modig bekjennelse: «Vår Gud, den eneste sanne Gud, er kraftigere enn deres gud, som er demoniske krefter som holder dere nede.»

Dette passer godt med hva kirkefader Justin Martyr sier i et brev til en venn (ca. år 150): «For utallige demonbesatte over hele verden, og i din by, mange av våre kristne menn driver dem ut i Jesu navn ... har helbredet og helbreder, setter djevler ut av spill og driver dem ut av mange mennesker, selv om de ikke kunne bli helbredet av de andre demonutdriverne, og slike som bruker besvergelser og rus.»

Også kirkefedrene Ireneus, Cyprian, Origenes og Tertullian skriver at kristne på denne tiden ofte pleide å be for syke og drive ut onde ånder. Dette førte til at mange hedninger ble frelst. Denne tradisjonen er også nesten blitt borte i Vestens kirker, hvor forstand og intellekt har satt åndelige verdier på hylla. Vi mangler kraft til å utfri mennesker fra demoniske bindinger.

Inntil det fjerde hundreåret e.Kr. gikk kristendommen fram under store forfølgelser fra diverse romerske keisere. Mange led martyrdøden for sin tros skyld. På denne tiden var det et ordtak blant troende: «Hvis du ser en bror som er syk og du ikke helbreder ham, vil hans blod være på dine hender.»

Nedgang 1

I det fjerde århundret begynte ilden å slokne blant de kristne. En hovedårsak til dette var at keiser Konstantin gjorde slutt på kristendomsforfølgelsene. Han selv ble omvendt i år 312. I år 313 bestemte han at den kristne kirken skulle tolereres på lik linje med andre religioner («Milano-ediktet»). Etter noen år ble kristendommen Romerrikets offisielle religion. Plutselig strømmet mange hedninger inn i kirken. Sannheter ble utvannet, vranglære snek seg inn og gløden etter å vinne andre for Jesus døde mer og mer hen. Det samme skjedde med bønn for syke.

Nedgang 2

På denne tiden hadde kirken store utfordringer med å bekjempe gnostisismen. Denne vranglæren var utbredt over hele Romerrike. Gnostikerne lærte at det var motsetning mellom sjel og kropp. Verden og alt det skapte var ikke skapt av Gud, men av en ond halvgud. Legemet var derfor også noe ondt. Frelse var å fri sjelen fra det onde legemet gjennom askese og gjennom en mystisk kunnskap. Denne læren kunne også slå ut i libertinisme. Hvis kroppen var ond, kunne man leve etter sine lyster, sjelen tok ikke skade. Man argumenterte slik: Selv om en perle (=sjelen) lå midt i en søppelhaug, var perlen like ren og hel.

Når gnostikerne lærte at legemet var en ond substans, måtte det få følger på troens område. Gnostikerne trodde derfor ikke på jomfrufødselen, Jesu sonende død og oppstandelse eller på legemets oppstandelse. Selvsagt trodde de ikke på helbredelse, for siden legemet var et onde og skapt av en ond gud, ville ikke deres gud helbrede det.

Konklusjon: gnostikerne motarbeidet bønn for syke. Og husk at denne læren ble pådyttet kristne. Den prøvde å trenge seg inn i kirken på denne tiden. Både Paulus og Johannes skrev imot denne vranglæren i sine brev.

Jesus kom ikke bare for å «frelse sjeler» (et uttrykk som ikke forekommer i evangeliene), men mennesker, hele mennesket.

Nedgang 3

Inntil det 4. århundre forventet man at de nyfrelste skulle bli døpt med Den Hellige Ånd, tale i tunger, profetere og ha visjoner i forbindelse med vanndåpen. De åndelige nådegavene skulle påfølge vanndåpen. Og dette skjedde veldig ofte i forbindelse med vanndåpen. En interessant tradisjon som vi i vår tid har mistet. Men ettersom kirken fra det 2. århundre litt etter litt begynte å døpe barn, forsvant etterhvert forventningen om åndsutgytelse i forbindelse med dåpen. Ingen kan forvente at en baby taler i tunger og profeterer. Dermed døde mottakelsen av gavene ut, også gaven til å helbrede.

Nedgang 4

Etterhvert ble manifestasjoner av nådegavene en sjeldenhet. Verdslighet kom inn i kirken i og med at det ble populært å bli kristen. Kirkene fyltes med nominelle kristne uten åndsliv og trosgnist. Som en reaksjon på dette søkte noen etter et hellig liv i faste, askese, og forsakelse ute i ødemarken (jfr. «ørkenfedrene»).

Askese og lidelse i kroppen ble sett på som en dyd og et eksempel på at man var et hellig menneske. Etterhvert ble sykdom og lidelse også sett på som en velsignelse, tillatt av Gud for å hjelpe de troende i å vokse i hellighet. Dette synet var en faktor som var med på å kvele helbredelsestjenesten i det 4. århundret.

Ideen om at legemet skulle lide til fordel for sjelen passet godt inn med den greske filosofen Platons tanker. Platon så på legemet som et fengsel som sjelen trengte å forløses fra (lik gnostikerne). Stoikerne (en filosofisk retning fra Hellas) stod for noe av det samme synet. Disse retningene hadde stor innflytelse i Romerriket og influerte kristendommen på denne tiden. Det Gud hadde omsorg for var det indre, åndelige liv. Man skulle ikke bry seg om kroppen som allikevel skulle dø. Legemet ble devaluert.

Både kirkefedrene Augustin og Origenes ble influert av dette synet. Origenes lot seg til og med kastrere som frukt av denne læren. Dette er en ikke-kristen tanke.

Da Gud hadde skapt verden og alt levende, sier Bibelen at alt det skapte «var overmåte godt» (1 Mos 1:31). Jesus lærte om oppstandelsen fra de døde (Mat 22:30–32). Paulus sier at «legemet er et tempel for Den Hellige Ånd» (1 Kor 6:19), og det skal forvandles og oppstå (Fil 3:21; 1 Tess 4:13–17). Altså er legemet verdifullt og hellig.

Helt til vår tid har disse tankene influert kristen tenking. Uten at vi er klar over det, fins denne tankegangen blant oss i dag. En sa det slik: «Ikke be om at armen min skal bli frisk, be om at jeg må bli mer lik Jesus.» – Hvorfor ikke be for begge deler?

I lang tid mente man at at en lege ikke skulle hjelpe en pasient før en prest hadde fått høre den sykes syndsbekjennelse. Man trodde at sykdom var en direkte straff for synd. Synden måtte fjernes før den syke fortjente å få hjelp av en lege eller forbønn av en prest, hvis det fantes en prest der som hadde fått tillatelse av kirken til å be for syke. Denne ideen har overlevd til i våre dager: På grunn av feil og mang-ler føler mange seg uverdige til å bli helbredet. De har ikke forstått at Jesus med sin sonende død betalte for alle synder og alle sykdommer. Han har derved gitt oss alle fri og ubegrenset tilgang på legedom. Det han har gitt oss, har vi rett til å tilegne oss med frimodighet.

Nedgang 5

Etter at kristendommen ble godkjent i Romerriket i år 313, begynte man å bygge kirker. I tillegg ble noen hedenske templer omgjort til kirker. Kristenledere opplevde at kirken fikk eiendommer, rikdom, religiøs og politisk makt. Mennesker med naturgaver til å lede ble satt inn i åndelige verv, uten å eie åndelig styrke og talent. Også dette var med på å svekke helbredelsestjenesten.

Nedgang 6

Etter år 350 var helbredelse en sjeldenhet. Syke og lidende ropte etter hjelp, men det var lite åndelig hjelp å få på denne tiden. En prest måtte få tillatelse fra sin biskop før han kunne drive ut onde ånder av en som var besatt. Etterhvert ble salving med olje i forbindelse med bønn for syke et sakrament kun tillatt for biskoper og prester. Kun disse fikk tillatelse til å be (formelle) bønner for syke.

I det 9. århundre ble salving med olje forandret til sakramentet «den siste olje». Det ble nå ikke lenger brukt i forbindelse med bønn for syke, men for å gjøre den syke åndelig forberedt for døden og livet deretter. Over flere hundre år hadde teologien gradvis blitt forandret. Et av kravene for å motta et sakrament var at man først måtte ta imot tilgivelse for synd gjennom bekjennelse for en prest. Kirketukten på denne tiden var hard, nesten uansett hvilken synd man hadde begått. Ikke til å undres over at man ventet til man var døende med å motta salving med olje. «Den siste olje» skulle forresten kun gis til døende mennesker. Det eneste som var igjen av forbønn for syke var at syke dro til et kristent tempel for å søke hjelp hos en avdød helgen eller man var så heldig å få berøre en relikvie eller en fysisk berøring av en asketisk, superhellig kjendis som dro forbi.

Nedgang 7

Et annet anslag mot bønn for syke var en oversettelsesfeil av et viktig bibelvers i forbindelse med bønn for syke. Mellom 382–405 oversatte Jerome (ca. 342–420) Bibelen fra hebraisk og arameisk til latin, et språk som kun prester og lærde på denne tiden forstod. Dette ble Den Katolske Kirkes bibel, kalt Vulgata. Den var nesten den eneste Bibelen som var tilgjengelig i 1500 år, helt opp til reformasjonen.

Latin var et språk som etterhvert færre og færre folk forstod. Et viktig bibelvers om helbredelse, Jakob 5:16, ble oversatt feil. Når noen ble syk, skulle de kalle til seg de eldste som skulle salve og be for den syke: «…og be for hverandre for at dere kan bli helbredet.» I stedet for ordet «helbredet» oversatte Jerome det greske ordet med «frelst»: «…og be for hverandre for at dere kan bli frelst.» Ordet får da et annet innhold – frelse og helliggjørelse. I den sammenhengen ordet står, blir det en feil oversettelse. Læren om at de eldste skulle be for syke, hadde da ikke noen direkte støtte i Bibelen.

Denne oversettelsen var også med på å bringe inn læren om «den siste olje». Den døende skulle få med seg en spesiell velsignelse før han gikk inn til sin evige frelse. Læren om salving med olje fikk nå en betydning som var stikk motsatt av den opprinnelige mening – legedom, utfrielse fra dødens krefter.

Nedgang 8

En annen ting som nærmest drepte bønn for syke var «den kongelige berøring». Det er nok ikke mange som har hørt om det, men det fantes en gammel tro blant det engelske og franske folk om at konger og dronninger hadde kraft til å helbrede. De skulle som monarker ha mottatt guddommelig salvelse til denne tjeneste fra Gud. Det gav dem både religiøs og politisk makt, for folk trodde på helbredelse.

Det fins beretninger helt fra 1100-tallet om at kong Henrik I hadde kraft til å helbrede. Kong Edvard I (13. århundre) bad en gang for 1736 mennesker, og mange opplevde å bli helbredet. Helbredelsesmøtene kunne vare opp til to–tre dager, for kongen bad for hver enkelt med håndpåleggelse og utførte et helbredelsesrituale. Tusener kom til disse møtene, og mange ble også helbredet.

Feilen var at kongene i England og Frankrike ofte mislikte at andre bad for syke. I disse landene var det helst bare en person som skulle be for syke – kongen selv. Kong Charles I av England (1650) var så streng at han gjorde bønn for syke til en kriminell handling. Kun han skulle ha lov til å be. Ikke engang prestene fikk be for syke! Kongene var ivrige i sin helbredelsestjeneste. Kong Louis XIV av Frankrike bad en gang for tre tusen på pinsedagen i 1698. Kong Charles II av England bad for 100.000 i løpet av de 25 år han var konge!

Isolert sett høres dette fantastisk bra ut. Problemet var at det hindret og lammet kirken i å utføre denne tjenesten i flere hundreår. Hele denne tiden var det ingen som gjorde motstand mot denne praksisen før calvinist-inspirerte konger og dronninger i England rundt 1700-tallet satte en stopper for denne praksisen. I Frankrike holdt kongene fast på denne praksisen til den franske revolusjonen. Det siste kongelige helbredelsesmøte i Frankrike ble holdt av kong Charles X den 31. mai 1825.

Nedgang 9

Men det sterkeste angrep mot bønn for syke skulle paradoksalt nok komme fra kirkens egne menn, kirkefedrene Luther og Calvin. Både reformatorene Martin Luther (1483–1546) og John Calvin (1509–1564) hadde en ytterst svak tro på helbredelse. Begge trodde på cessationismen, ideén om at guddommelig helbredelse og nådegaven til å helbrede tok slutt med den siste apostel. Man hadde da fått hele Skriften åpenbart. Menigheten var stiftet, og nå trengte folk kun å høre evangeliet, bli overbevist om sannhetens vei og bli frelst.

På en måte var Luther og Calvin «barn av sin tid», ettersom denne siden av evangeliet om helbredelse til da hadde ligget i dødvannet i over tusen år. De to kirkefedrene brant for reformasjonen og rettferdiggjørelsen av troen alene. Ingen av dem brakte noe nytt innen teologien på dette feltet. Luther (såvel som Calvin) mente at miraklenes tid var over med apostlene: «Nå når apostlene har forkynt ordet og gitt oss deres skrifter, og ikke mer enn de har skrevet trengs å bli åpenbart, er ingen ny og spesiell åpenbaring eller mirakel nødvendig» (fra «Prekener fra Johannes’ Evangelium»). Først avskrev Luther gaven til å helbrede. Men da hans venn Filip Melancton ble alvorlig syk, bad Luther for ham, og han ble helbredet. Det åpnet hans øyne noe. Han lærte å verdsette bønn for syke til en viss grad. Luther skrev en instruks for et helbredelsesmøte med basis i Jakobs brev. Mer er det ikke å si om Luther og helbredelse.

Reformatoren John Calvin hadde kirkefader Augustin (354–430) som sin favoritt-teolog. I begynnelsen av sin tid som teolog trodde Augustin at guddommelig helbredelse ble avsluttet med apostlene: «Gaven til å helbrede forsvant sammen med de andre kraftgjerningene som det behaget Gud å gi for en tid, slik at det skulle hjelpe den nye forkynnelsen av evangeliet» (fra «Innledningen til den kristne religionen»).

Mirakler kunne skje, men det var ikke noe vi skulle forvente. Men da en bror og en søster som Augustin kjente, ble helbredet ved et besøk i et kristent tempel, forandret han syn. I år 426 skrev han i et brev at sytti personer var blitt helbredet i byen Hippo i Nord-Afrika, hvor Augustin da var biskop.

Men John Calvin lærte cessationismen. Dessverre fikk han ikke med seg at Augustin hadde forlatt denne læren, ja, til og med skrevet en bok om det («Retractions»). Calvin trodde ikke Gud ville helbrede lenger. Tiden for bønn for syke var over med apostlenes død.

Luthers og Calvins innflytelse på teologien på dette punkt har vært fatal for en rekke kirkesamfunn. Nesten all protestantisk teologi kommer fra disse to kirkefedrene. Opp gjennom historien har vi blitt for ensidig påvirket av dem. De skal ha stor takk og ære for det de gjorde for å fremme reformasjonen, men det er likevel gapende hull i deres teologi på flere punkter. Vi må spørre oss selv: Er vårt tankemønster i pakt med Guds vilje? Hvis ikke bør det ikke degges med, men rives ned. Vi må ta «enhver tanke til fange under lydighet mot Kristus» (2 Kor 10:5b). Bildet er tatt fra en krig hvor seierherren med våpen bringer taperen til lydighet. Lydighet mot Kristus er ikke det samme som lydighet mot tradisjonen.

Jesus advarer oss mot å la personer få en slik innflytelse i våre liv at det går på bekostning av sannheten i Guds ord: «Hvordan kan dere tro, dere som tar ære av hverandre? Og den ære som er av den eneste Gud, den søker dere ikke» (Joh 5:44). Jesus anklaget fariseerne for at de holdt fast på «menneskebud» og «menneskers forskrifter» (Mrk 7:7–8). Derved dyrket de Gud «forgjeves» (v. 7). «Og han sier til dem: Vakkert setter dere Guds bud til side for å holde deres egne forskrifter» (Mrk 7:9). Vi har drasset med oss en svak teologi om helbredelse fra fortidens teologer og tradisjonsbærere som har hindret en rask framdrift av evangeliet.

Dørene åpner seg

Det har skjedd en god del positive ting siden Luther og Calvin. På 17- og 1800-tallet dukket det opp flere åndsfylte forkynnere med bakgrunn i historiske kirker, med fornyelse og helbredelse i sin tjeneste: Jonathan Edwards, Johann C. Blomhardt, John Wesley, George Whitefield, A.B. Simpson m.fl.. Den 6. april i 1906 falt Ånden over pastor William Seymour i Azusa Street i Los Angeles. Dette ble starten på Pinsebevegelsen. Denne bevegelsen satte gavene og åndsdåpen i fokus. Denne og andre nyere bevegelser (bl.a. den karismatiske bevegelse) er Den Hellige Ånds forsøk på å få oss fram til urkristen tro på evangeliet om helbredelse og fornyelse.

Gud har også velsignet kirken med mange salvede trosforkynnere i løpet av det siste århundret. Men også de har måttet tåle forfølgelse fra kirken. Dette til tross – dørene holder nå på å åpnes for helbredelse i mange historiske kirker i det åndsfattige Europa og Amerika, men fremdeles er det mye som stenger på grunn av fordommer og «tradisjonsteologi».

Jeg lurer på hvor Guds menighet hadde vært i dag hvis Luther og Calvin hadde hatt et fullverdig bibelsk syn på helbredelse, hvis de hadde praktisert bønn for syke og skrevet om dette emnet i sine teologiske bøker. Og jeg lurer også på hvordan verden da ville ha sett ut.

Det er en katastrofe at 1500 år av kirkens historie passerte uten at evangeliet om helbredelse ble forkynt og praktisert på en fullverdig måte. Generasjon etter generasjon gikk i graven uten å få tilstrekkelig tilgang på den legedom som Jesus på korset har betalt for. Millioner av mennesker har i løpet av denne tiden gått fortapt fordi den beste nøkkelen til kirkevekst ble gravd ned – av kirken selv. Det er på høy tid å grave den opp, helt opp!

VERDENSKJENT: Solveig og Svein-Magne Pedersen sammen med den verdenskjente katolske helbrederen, dr. Francis MacNutt og hans kone Judith på et helbredelseskurs i sommer. MacNutt er regnet som en av vår tids dyktigste teologer på emnet helbredelse.

© 2017 Misjonen Jesus Leger. Kopiering av materiale fra dette nettstedet for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.

Fri oss fra det onde
(Bok)

365 løfter om Guds beskyttelse i vanskelige tider. En andaktsbok. Guds plan for endetiden

Denne hendige lille andaktsboken på ca. 380 sider inneholder 365 løfter om beskyttelse fra Bibelen, ett løfte for hver dag i året. I en verden hvor alt synes å gå i oppløsning med kriger, vold, kriminalitet og politisk usikkerhet, fins det kun én trygg ankergrunn for troen – Guds uforanderlige løfter om beskyttelse for sine barn. Gud kan ikke si noe og mene noe annet. Han står bak sine løfter om beskyttelse av sine egne når verden holder på å gå av skaftet.

Føler du deg utrygg i en høyst urolig verden, vil Svein-Magnes nye andaktsbok være med på å gi deg en trygg grunn under dine føtter. Gud er med gjennom alt!


Gi gave over internett

Ved bruk av mobiltelefon og kort kan du nå fort og enkelt støtt vårt arbeid.
Les mer

Klikk:
giengave.jpg

Takk for at du støtter arbeidet!

 

Gud vil at jordens folk skal kjenne ham som underets Gud:

Du er en Gud som gjør under. Du har kunngjort din styrke blant folkene.
Salme 77:15