Hovedside
  Gudskontakten
- Veien til frelse
  Himmelnøkkelen
- Frelse på 10 minutter
  KONTAKT OSS
  Forbønn
  Møter
  Støtte til MJL
  Telekirken
  Bladet Legedom
  Produkter
  Vitnesbyrd
  Artikler
  Video
  Hvem er vi
  Gi en gave
    English
 

Evangelist
Svein-Magne Pedersen
Daglig leder i
Misjonen Jesus Leger


© 2017 Misjonen Jesus Leger. Kopiering av materiale fra dette nettstedet for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale

 
Engelske Margaret hadde lagt fiolinen på hylla for godt:
Musikk-professoren ble helbredet

Spiller igjen: Etter å ha vært skadet i armen i seks år, kan Margaret Beresford igjen spille fiolin.
Foto: Svein-Magne Pedersen
Hun måtte avslutte musikk-karrieren etter at hun brakk en arm på dansegulvet på en restaurant i Kristiansand en oktoberdag i 1998. Men alt håp var likevel ikke ute for den kjente musikk-professoren. Den 22. juli i år ble en merkedag for Margaret Beresford fra England, som nå bor på Hægeland i Vennesla kommune.

Hun måtte avslutte musikk-karrieren etter at hun brakk en arm på dansegulvet på en restaurant i Kristiansand en oktoberdag i 1998. Men alt håp var likevel ikke ute for den kjente musikk-professoren. Den 22. juli i år ble en merkedag for Margaret Beresford fra England, som nå bor på Hægeland i Vennesla kommune.

Det er noen datoer en aldri glemmer. Eksempler på dette er ens egen eller barnas fødselsdager, eller den dagen en mistet en av sine kjære. Jeg har tre nokså spesielle dager jeg har lyst til å fortelle om. Den første er 14. oktober 1998 – en dag som startet i hyggelig lag med mange av mine venner og kolleger fra kirken, og endte i tragedie da jeg brakk armen.

Jeg kan allerede merke at du begynner å miste interessen. Et armbrudd er ikke noen tragedie sammenlignet med for eksempel alvorlige skader i en bilulykke eller en dødelig sykdom – og det er jeg helt enig i. For meg bestod tragedien i at jeg er musiker.

Fikk fiolin av naboen

Et av mine tidligste barndomsminner fra England er da jeg rett før jul hvert år listet meg ned trappa fra annen etasje og satte meg på nederste trinn. Faren min pleide å stå på en gardintrapp i stua og henge opp papirlenker, mens mor pyntet juletreet. Huset duftet av julebakst, og musikken fra Händels «Messias» fylte rommet. Denne musikken ble alltid spilt på radioen rett før jul, og jeg ble alltid sendt til sengs lenge før det jeg syntes var det beste, nemlig «Hallelujakoret». Derfor snek jeg meg ned.

Min fetter Brian Hunt lærte meg å spille sopranblokkfløyte da jeg var 10 år gammel, og da jeg var 12, var jeg så heldig å få en fiolin i gave av naboen vår. Det var kjærlighet ved første blikk! Bare det å åpne fiolinkassa, og å se det vakre instrumentet omgitt av blå fløyel, med den stemningsfulle lukten av harpiks, var nok. Det første året fikk jeg undervisning i en gruppe ved den lokale musikkskolen, deretter fikk jeg individuell undervisning. Da jeg var 14, overtalte jeg foreldrene mine til å kjøpe et piano, og begynte å ta pianotimer hos Yvonne Enoch, som var en flott inspirator for meg helt til hun døde for noen få år siden.

Framgang innen musikken

Da jeg var 15, lærte jeg å spille orgel. Jeg fikk undervisning i Canterbury Cathedral, og ved fylte 16 var jeg begynt å spille til gudstjenestene i Canterbury Congregational Church.

Ved 16-årsalderen hadde jeg tatt grad 8 i fiolin og grad 6 i piano, og var ikke i den minste tvil om hvilken retning livet mitt gikk i. Rett før 17-årsdagen min ble jeg premiert med plass ved Guildhall School of Music & Drama, London, for å studere både piano og fiolin som kombinert hovedstudium, noe som var ganske uvanlig. Samme dag som jeg mottok opptaksmeldingen, sluttet jeg på skolen hvor jeg da gikk. Rektor var slett ikke glad for dette. Hun hadde planer om å få meg inn på Oxbridge universitet for å studere engelsk. Jeg hadde sju flotte år ved Guildhall, derav fire som fulltidsstudent og tre på deltid. Jeg hadde strålende lærere; Eli Goren i fiolin, Paul Hamburger i piano, og Yfrah Nehman var min generelle mentor i musikk.

Stadig avansement

Karrieren min var vidunderlig og spennende. Den første virkelige jobben min var å undervise korguttene ved St. Paul’s Cathedral Choir School, deretter ble jeg i en alder av 24 år hovedlærer i strengeinstrumenter for hele grevskapet Surrey. Jeg underviste også i fiolin ved Surrey University. Samtidig holdt jeg sommerkurs for elevene mine, med intensive studier. Her hadde jeg all undervisningen og til og med matlagingen! Jeg startet mitt eget orkester, som ble kalt The Surrey Strads. Jeg akkompagnerte også ofte ved solokonserter over hele Storbritannia, og jeg spilte ved dronningmorens åpning av St. David’s Hall i Cardiff, hvor også den kjente sangerinnen Petula Clarke deltok.

Deretter tok jeg fem års pause fra undervisning i skoler, og spilte førstefiolin profesjonelt i London Concert Orchestra og andre orkestre. Så fristet en jobb som fiolinlærer ved den berømte Lady Eleanor Holles School i Hampton, og orkesteret mitt, The Surrey Strads, fikk det nye navnet The Holles Strads. Skolen opprettet en spesiell stilling for meg, jeg fikk tittelen Director of Practical Music. Slik fikk jeg anledning til å utvikle skolens kammermusikk til høyeste nivå.

Emigrasjon til Norge

I 1984 giftet jeg meg og fikk en sønn. I 1986 ble vår andre sønn født, og like etter flyttet hele familien til Norge. Vi hadde hatt venner her siden sekstiårene, og hadde lenge ønsket oss den plassen og friheten dette vakre landet har å tilby. Vi bestemte oss for at her ønsket vi at barna våre skulle vokse opp. Musikalsk kultur og tradisjoner er svært forskjellige her, jeg hadde ikke så mange anledninger til å spille, men nye veier åpnet seg. Snart arbeidet jeg i forskjellige musikkskoler, og fikk jobb som organist i to menigheter i Den norske Kirke.

Falt på dansegolvet

Det var i denne kategorien jeg befant meg på et tre dagers kurs i Kristiansand på den skjebnesvangre dagen i 1998, sammen med ca. 300 andre organister og prester. Vi hadde en middag og velkomstaften for vår nye biskop. Her bør det nevnes at som kirkefunksjon var dette arrangementet helt alkoholfritt. Vi danset alle en polka da hælen på skoen min hengte seg opp i en løs list ved dansegolvet, og jeg falt og brakk venstre håndledd.

Jeg husker lyden av armen min som brakk, og forskrekkelsen da jeg så den unaturlige vinkelen ved håndleddet. Utrolig nok husket jeg å ta av armbåndsuret og ringene mine, så det ikke skulle bli nødvendig å kutte dem for å få dem av. Jeg husker også smerten.

Hendelsen var ikke uten humoristiske innslag – jeg ble kjørt til syke-huset av tre prester og en organist! Da jeg skulle i røntgen, insisterte en av prestene på å følge meg. Da sykepleieren protesterte, sa han: «Det er i orden, jeg er prest!»

Komplisert brudd

Bruddet var komplisert, av typen Colles fracture, som en kan få når en faller og tar seg for med hånden. Jeg ble operert samme kveld. Det ble satt inn såkalte Hoffman-skruer i hånden og armen min. Helt fra starten var alt sammen et mareritt. Jeg hadde store smerter mesteparten av tiden, jeg fikk infeksjon og fikk penicillin selv om jeg var allergisk mot det. Det ble til slutt så ille at etter tre uker ble skruene fjernet – uten bedøvelse! – og armen ble gipset. Men den første gipsen var for stram, slik at hånden hovnet opp og ble svart, så de måtte fjerne gipsen og sette på ny.

Seks uker senere, da gipsen ble tatt av, ble det klart at håndleddet var grodd skjevt sammen og i det hele tatt ikke slik det skulle være. Jeg hadde fått refleksdystrofi, en forstyrrelse i nervesystemet, og kunne nesten ikke bruke venstre arm.

Ingen hjelp hos spesialistene

Så fulgte et marerittlignende år med en uklar blanding av fysisk og psykisk smerte. Jeg oppsøkte to forskjellige spesialister i Storbritannia, og var to ganger på Rikshospitalet i Oslo – til ingen nytte. De ville ikke operere på nytt på grunn av refleksdystrofien. Jeg var på smerteklinikken, og jeg syntes å tilbringe timevis på bussen hver uke på vei til og fra fysioterapi. Senere festet mannen min et traktorhåndtak til rattet på vår gamle automatgirede bil, slik at jeg kunne kjøre med en hånd.

På dette stadiet var den mentale smerten verst. Jeg kunne ikke spille noe i det hele tatt, verken på piano eller fiolin, og bare å høre musikk var nok til at tårene strømmet. Jeg solgte pianoet mitt, fordi jeg ikke kunne holde ut å se det, og jeg gjemte fiolinen min.

I januar begynte jeg å undervise piano- og fiolinelever ved hjelp av den friske hånden. Elevene mine sa lojalt at de ville heller ha meg med bare en hånd enn noen annen. Hele tiden var jeg selvsagt klar over at mange slektninger og venner både i England og Norge ba om et mirakel, men det så ikke ut til at noe skulle skje.

Bedre

Så kommer jeg til den andre datoen jeg har lyst til å fortelle om, nemlig 11. november 1999. Jeg var i gang med pianoundervisning på en av musikkskolene, og var i ferd med å demonstrere noe med høyre hånd, mens den venstre bare lå slapt på tangentene. Plutselig ropte den lille jenta som hadde pianotimen: «Maggie, hånden din beveger seg!» Jeg hadde ikke engang lagt merke til det! Eleven brast i gråt, og jeg bare stirret i undring.

Selv om det var på en stiv måte, kunne jeg spille piano igjen! Det ble mange glade telefonsamtaler den kvelden, hvor jeg fortalte de gode nyhetene til alle som hadde bedt for meg, og neste dag gikk jeg tilbake til kirkekontoret for å si fra at jeg ville begynne å arbeide igjen. De hadde akkurat tenkt å lyse ut stillingen min, siden det var over ett år siden ulykken.

Selv om jeg hadde fått tilbake en del av førligheten i hånden, var det fremdeles mange ting jeg ikke kunne gjøre. Jeg hadde ingen sidelengs bevegelse i håndleddet, jeg hadde svært begrenset gripevidde mellom tommelen og pekefingeren, derfor nådde jeg ikke over åtte tangenter, som utgjør en oktav på pianoet. Jeg kunne ikke dreie håndleddet i det hele tatt, derfor var det helt umulig for meg å spille fiolin. Men jeg øvde piano og orgel i timevis, og ble nødt til å lære meg en helt ny måte å spille på.

Det var fremdeles smertefulle områder som var vanskelige å utforske. For eksempel hadde jeg langt fra den samme fingerferdigheten som før, og jeg måtte lære mange nye måter å gjøre ting på. Jeg kunne fremdeles ikke holde ut å lytte til fiolinmusikk, eller noen av orkester- eller kammermusikkstykkene jeg hadde spilt tidligere.

22. juli 2004

I den lille bygda vår, Hægeland, som består av omtrent 210 hus, er det, ganske overraskende, en evangelist som ber for syke! Han heter Svein-Magne Pedersen. Han har vært evangelist i over 30 år, og er også velsignet med helbredelsens nådegave. Vanligvis er ikke «en profet kjent i sitt eget land», og Svein-Magne har hatt veldig lite anerkjennelse her i bygda.

Jeg hadde aldri møtt ham, men det ble slik at på den tredje av de datoene jeg lovet å fortelle om, 22. juli 2004, oppsøkte jeg ham i desperasjon over noe ganske annet enn håndleddet. Vi snakket sammen en stund, jeg hadde også en venninne med meg som støtte, og da vi skulle gå, sa Svein-Magnes kone: «Du er jo den organisten som det har stått om i avisen. Svein-Magne, du må be for hånden hennes slik at hun kan spille fiolin igjen.» Hun hadde lenge håpet at jeg skulle komme og bli bedt for. Svein-Magne hadde ikke hørt om dette tilfellet før. Jeg hadde akseptert dette forferdelige som en del av mitt liv, og hadde på en måte glemt det, selv om det smertet dypt bare å tenke på fiolinen. Så snart Svein-Magne hadde fått vite hva problemet var, tok han tak i min venstre hånd og begynte å be til Jesus om helbredelse for meg. Jeg er så glad for at jeg hadde venninnen med meg, ellers ville ingen ha trodd det som nå skjedde!

Når Gud spiller fiolin

Mens Svein-Magne holdt rundt håndleddet mitt, begynte fingrene mine å bevege seg, fortere og med mer bevegelighet enn de hadde hatt de siste fem årene – mer og mer – de spilte tusen fiolinkonserter – tommelen min ble løs og ledig… I omtrent 10 minutter (sa min venninne etterpå, jeg hadde mistet tidsbegrepet) «spilte» jeg alle konsertene jeg noen gang hadde lært. Svein-Magne sa at han aldri hadde sett noe lignende før; jeg for min del hadde ingen kontroll over disse bevegelsene. Etter hvert roet fingrene seg. Jeg var både utslitt og jublende glad, Svein-Magne var også svært glad. Vi ba sammen, og takket Jesus. (Til sammen seks personer var vitner til denne hendelsen: Fire kontoransatte i tillegg til Margaret og venninnen. Red. anm.)

Jeg kan nå spille fiolin igjen! Selvfølgelig kan jeg ikke spille særlig vakkert etter seks år uten øvelse, men det kommer. Jeg kan allerede spille sammen med elevene mine, og jeg har lyst til å ta et lite oppfriskningskurs slik at jeg kanskje kan spille profesjonelt igjen en kort periode før jeg pensjonerer meg.

Takket være Gud, og en fin helbreder her i Norge ved navn Svein-Magne Pedersen, er jeg nå en hel person igjen. Den indre delen av meg, min musikalske sjel, som jeg mistet så dramatisk i 1998, har jeg fått tilbake. Halleluja!


Margaret A. Beresford
Mirakel: En enkel forbønn for håndleddet – og så er seks år med lidelse en saga blott.
Foto: Solveig Pedersen

© 2017 Misjonen Jesus Leger. Kopiering av materiale fra dette nettstedet for bruk annet sted er ikke tillatt uten avtale.

Fri oss fra det onde
(Bok)

365 løfter om Guds beskyttelse i vanskelige tider. En andaktsbok. Guds plan for endetiden

Denne hendige lille andaktsboken på ca. 380 sider inneholder 365 løfter om beskyttelse fra Bibelen, ett løfte for hver dag i året. I en verden hvor alt synes å gå i oppløsning med kriger, vold, kriminalitet og politisk usikkerhet, fins det kun én trygg ankergrunn for troen – Guds uforanderlige løfter om beskyttelse for sine barn. Gud kan ikke si noe og mene noe annet. Han står bak sine løfter om beskyttelse av sine egne når verden holder på å gå av skaftet.

Føler du deg utrygg i en høyst urolig verden, vil Svein-Magnes nye andaktsbok være med på å gi deg en trygg grunn under dine føtter. Gud er med gjennom alt!


Gi gave over internett

Ved bruk av mobiltelefon og kort kan du nå fort og enkelt støtt vårt arbeid.
Les mer

Klikk:
giengave.jpg

Takk for at du støtter arbeidet!

 

Gud vil at jordens folk skal kjenne ham som underets Gud:

Du er en Gud som gjør under. Du har kunngjort din styrke blant folkene.
Salme 77:15